Down memory lane

Siden jeg ikke har noen ferie å skryte av i år, tenkte jeg at jeg skulle trøste meg med et kjært minne fra i fjor.

 

Vi hadde hatt tre hektiske dager i Bangkok siden vi kom fra Norge. Et noe sjokkartet møte med en storby av helt annet kaliber enn jeg tidligere har vært ute for - en herlig blanding av fremmede lyder, smaker og lukter (skjønt, jeg ble postivt overrasket over at det i en millionby der gjennomsnittstemperaturen er 31 grader var forbausende få som luktet svette). Stor var gleden da vi etter 8 timer på humpete vei, i trang og varm minibuss (i tillegg til oss full av hollendere i sine sedvanlige underlige antrekk og selsomme hårklipper), kunne klatre ombord i ferja som skulle ta oss ut i den thailandske gulf til paradisøya Koh Chang.

 

Båten var åpen, bare med et tak på stolper, og vi satt på blåmalte trebenker. Det var varmt og disig. På veien ut duppet jeg av flere ganger og lente hodet mot ryggen på benken foran så jeg fikk avskallet blåmaling i ansiktet. Svetten rant nedover ryggraden. Når jeg innimellom tittet ut over rekka, så jeg fastlandet fjerne seg stadig mer og foran oss reiste den grønne øya seg. Vi var framme etter omtrent en time. Havna var enkel, kun en lang trebrygge, og på land sto flere sawngthaw'er (lastebildrosjer med benker på hver side av lasteplanet og tak over) og ventet. Vi lastet oss inn i en og ikke lenge etter sneglet vi oss oppover den trange veien.

 

Koh Chang er frodig - den eneste øya i Thailand som har regnskog. Lufta var fuktig, men det var ikke så klamt som i Bangkok. Vinden tok tak i håret og tørket svetten. Noen ganger trodde jeg vi måtte ut og dytte bilden, men den kom seg over de verste bakketoppene. Snart var vi på det høyeste punktet før nedstigningen mot Hat Sai Khao. Og der, mellom trærne, fikk vi se den mest fantastiske stranden jeg noen gang har sett. Lang - mange kilometer - og hvit. Bølgene brøt mot land langt ute, så det ble et skummende mønster i konstant bevegelse. Havet var sterkt blått og stranden var omgitt av høye palmer og løvskog. Jeg hadde lyst til å klappe, men skrek litt av fryd i stedet.


I love Paris in the springtime....

Så var det tilbake til gamle Noreg etter en fabelaktig påske i Paris. Fabelaktig er vel ordet som ble brukt flest ganger, siden det på utmerket vis dekket det aller meste.

I stedet for å skrive side opp og side ned om Paris' fortreffelighet (den kjenner vel de fleste til uansett) fører jeg herved en oppsummerende liste med stikkord.
Champagne. 1 flaske hver dag.
Blomstrende trær.
Foucaults pendel.
4 retters frokost i Jardin Luxembourg.
Verdens møreste biff.
Sølvsko.
Bursdagsfeiring. Både min egen og Regis fra Toulouse.
Luksuskake spist med fingrene, i mangel av bestikk.
Vakre, vakre Paris. Je veux toujours reviendre.

hits