Spar penger!

Hvordan? La være å se Klodenes kamp. Det er gode penger spart.

 

Oslo kinomatografer: Jeg vet nok hvorfor dere har satt opp denne filmen. Det er fordi den kan puttes i kategorien "storfilm", slik at dere kan ta 85 kroner billetten også etter premierehelga. Men kom ikke å si at dere leverer et kvalitetstilbud.

 

Steven Spielberg: Noen ganger er det like greit å gi seg mens leken er god.

 

Tom Cruise: Nei, nei.


Hva skjedde med storfilmen?

Ingenting er så irriterende som å miste en lang post... Grrr. Here we go again.

 

Film: Kingdom of Heaven

Når: torsdag 5. mai

Hvor: Klingenberg

 

De har gjort det igjen. Med et godt utgangspunkt i en interessant historisk periode, nok av råmateriale til et spennende drama og penger nok til å skape et fullverdig filmepos, har denne gang Ridley Scott fulgt i sine regissørkollegaers spor og laget nok en pompøs, uengasjerende blødme spekket med unødvendige dataanimerte effekter. Hvordan er det mulig? Jeg hadde faktisk litt tro på Scott, som i den fabelaktige Gladiatoren unnlot å falle for de fristelsene han nå ikke har kunnet motstå.

 

Et kort resymé av filmen:

Historien er denne gang lagt til korsfarertiden, rundt 1100 e.Kr. Den franske smeden Balian føler seg forlatt av gud, etter at kona hans mistet barnet deres og deretter tok sitt eget liv. En vakker dag blir han oppsøkt av sin ukjente far, som er ridder og baron av Ibelin. han ber Balian om å bli med ham til Jerusalem for å beskytte kongen. Balian blir med først og fremst for å søke tilgivelse for sin kone, som på grunn av selvmordet befinner seg i de ytterste pinsler i helvete. Dessuten ønsker han å finne ut om gud har noen mening med livet hans. På veien til Jerusalem dør faren og Balian er plutselig både arving, ridder og baron. Han kommer etter mye om og men fram til målet sitt og blir der tatt imot med åpne armer av hoffet. Jerusalem styres av en kristen konge, som hele tiden utfordres av sarasenerne (fjongt for muslimene) samt Tempelridderne ved sitt eget hoff (se det, passe oppdatert med Da Vincikodereferanser også!).  

 

Balian blir raskt en betrodd ved hoffet - særlig favoriseres han av den vakre Sibylla, kongens søster. Når det yppes til strid mellom de kristne og muslimene, får han en sentral rolle og viser også at han er sin fars sønn. Her begynner det å skurre. Hvordan kan det ha seg at Balian, som har levd hele sitt liv i en liten fransk landsby, plutselig er en slik habil krigsstrateg? Jeg synes også det er påfallende hvordan han i løpet av noen øyeblikk går fra å være en puslete, usikker yngling til å bli en soldat og en retoriker av rang.

 

Og her er vi vel ved sakens kjerne. Mens vi i Gladiatoren nærmest følte Maximus' smerte på kroppen og gråt og led med ham (vel, nesten da), ser vi her hoder kappes, blod sprute og mennesker miste sine kjære uten å fortrekke en mine. Det er rett og slett ikke engasjerende. Selv de lange og velformulerte talene, som er ment for å mane til kampånd og mot, virker bare svulstige og tamme. Det er rett og slett ganske lattervekkende å se hvordan Jerusalems befolkning nærmest får et frelst uttrykk når Balian taler til dem fra muren.

 

Jeg skulle ønske - og her er mitt hjertesukk - at filmselskaper, produsenter og regissører ville bruke bare ørlitegrann mer tid på å utvikle skikkelig gode manus som utnytter historiens potensiale,  uten logiske brister og med karaktererer med dybde og konsistens, i stedet for å tro at millioner brukt på dataanimasjoner vil dekke over de åpenbare svakhetene. Det går faktisk an å lage filmer som tar pusten fra deg uten å pøse på med plastdataeffekter - tenk for eksempel på klassikeren Ben Hur - der pisker sanden deg formelig i øynene når du ser på - og da tilgir i alle fall jeg en og annen bommert (som at galeislavene har glemt å ta av seg klokka). Dessuten skal det litt til å bli imponert over store slagscener etter vellykkede produksjoner som Ringenes herre, især når man vet at alt er laget på en pc og har et umiskjennelig glætt uttrykk. Alt med måte.

 

Et siste lille utbrudd: Hvorfor i all verden må det alltid - alltid! - være med et damemenneske i filmer som denne? I dette tilfellet Sibylla, som kun tilfører filmen et islett av orientalsk glamour. Det er jo en kjensgjerning at dette er mannefilmer, der svette og testosteron står i sentrum. En kvinne har - og dette sier jeg til tross for min feministiske grunnholdning - svært lite å gjøre på denne banen (med ett unntak - slaget om Troja ville aldri ha stått hadde det ikke vært for Helena). Bort vekk med dem, sammen med de unødvendige dataanimasjonene.

 

Sukk.


Kan vi si at norsk film går inn i aktiv sykemelding?

Jeg har i lang tid - år, faktisk, kviet meg for å se norske filmer. Likevel har jeg gang på gang tenkt at "skitt la gå, jeg gir denne en sjanse. Den har jo fått så gode kritikker." Og gang på gang har jeg strevd meg gjennom to timer i kinosalen der jeg nærmest har følt meg torturert av pinlige situasjoner, ansiktslandskaper, naturtro kroppslyder og ikke minst en dialog spekket med kunstpauser, banning, og ... vel, det er jo ingen som snakker slik, og vi er vel for helvete ikke på teater heller.

Nuvel. I går så jeg Pål Sletaunes Naboer, og grudde meg skikkelig. (Jeg er av dem som ikke syntes noe som helst om filmer som Budbringeren og Amatørene.)Men jammen ble jeg ikke bare positivt overrasket - jeg ble skikkelig skremt! Og etter filmen ble jeg litt glad også. "Det er håp", tenkte jeg. Endelig en norsk film der man tør å benytte seg av de gode, gamle grøssereffektene (mørke rom, trange ganger, drømmelogikk...) Og til tross for enkelte tendenser til å falle tilbake i den gode, trygge fjernsynsteaterdialogen, synes jeg at dette også fungerte bra. Kristoffer Joner er vel aldri egentlig dårlig, men han er jo seg selv lik. Nå var han veldig bra. Og det er gøy å se nye ansikter, som Julia Schacht som heldigvis ikke er korrumpert av Teaterhøyskolen. Til neste gang kan hun kanskje øve seg litt på kj-lyd (det høres unektelig litt merkelig ut når en forførerisk sexgudinne hvisler fram "sjenn her mellom beina mine..."), men alt i alt en interessant type.

Jeg kommer nok til å være skeptisk en god stund til, det er nok litt tidlig å friskmelde norsk film - men aktiv sykemelding, det skal de få.

Fint, men litt .... kjedelig?

Film: Havet innenfor
Hvor: Saga
Når: Søndag 20. mars

Alejandro Amenàbar skaper store forventninger hos meg. Og når Javier Bardem har hovedrollen blir de ikke akkurat mindre. Og for all del - dette er en god film, langt bedre enn de fleste jeg så i fjor.
Den er (løst?) basert på en sann historie om en mann - Ramòn Sampedro - som som ung ble lam fra halsen og ned etter en stupeulykke. Etter 28 år ubevegelig i en seng har han fått nok og vil dø. Men dette trenger han da hjelp til, siden han er ute av stand til å ta saken i egne hender (en nesten litt makaber måte å uttrykke det på, men så er filmen full av galgenhumor også.). En organisasjon som jobber for "en verdig død" tar saken, og sammen planlegger de i detalj hvordan dette skal foregå uten at noen av de involverte risikerer straff.
Det er klart at filmen tar opp viktige problemstillinger, og den evner å se saken fra flere sider. Den gir også et fint bilde av et spesielt samhold i familien til Ramòn, og hvordan de forholder seg til hans ønske. Rolletolkningene er gode og troverdige.
Likevel, og jeg skammer meg nesten over å si det, men jeg ble aldri helt engasjert. Jeg satt der og følte at jeg burde, men ... nei. Det er en stille film, nesten beskjeden, og den søker nok ikke å underholde men kanskje heller undervise? Det blir galt å si at jeg ikke likte den, for det gjorde jeg. Men jeg hadde nok håpet å få se et enda sterkere innlegg i eutanasidebatten.

Merknad til Oslo kinomatografer:
Tenk litt over hvilke filmer dere deler ut gratis godteri på. Ved inngangen til denne filmen fikk publikum utdelt pakker av en ny cookievariant. Vel og bra kanskje, men hele den første halvtimen av filmen, som jeg ovenfor har beskrevet som "stille", ble overdøvet av en intens og unison knitring og knasking. Det var så det gjallet i veggene. Hva med å holde av disse utdelingene til filmer som "Hitch", "Masken 2" eller "The Ring 2", der filmene er bråkete uansett? Bare et forslag.

Ikke glemme

Filmtittel: Der Untergang
Hvor: Colosseum 1
Når: Søndag 13. mars

Enda en film alle snakker om og som alle bare se. Men denne gangen er det faktisk sant. Noen ganger kan man ta seg i å tenke: Kan de ikke se å bli ferdige med 2. verdenskrig? Jeg orker ikke flere filmer, bøker og TV-programmer. Men så ser man en film som Der Untergang, og tenker at enkelte ting er universelle, man blir ikke kvitt dem selv om tiden går - tvert om - man støter på dem gang på gang. Filmen handler kort fortalt om de siste døgnene i Hitlers bunker i Berlin. Nasjonalsosialismens fall er etter hvert et faktum, den tyske hæren er tvunget i kne og de russiske styrkene nærmer seg byen med stormskritt. I bunkeren følger man Hitler selv, elskerinnen/kona Eva Braun, de nærmeste rådgiverne, ministrene og de militære overhodene, samt sivile, som sekretæren Traudl Junge. Mye av filmen er basert på hennes fortelling som kom ut i bokform for et par år siden.

Egentlig er denne filmen etter min mening mest interessant som psykologisk studium. Å betrakte hvordan intelligente, tenkende mennesker lar seg blinde og lede av en mann besatt av det vi nå ser klart som sinnssyke ideer. En av de aller nærmeste, Albert Speer (som det nå går et stykke om på Nationaltheatret), hevdet helt til sin død at han ikke visste noe om Holocaust og de andre grusomhetene som foregikk, og det til tross for at han var en av dem som levde tettest på Hitler. Om han skapte seg sin egen illusjon kan man bare spekulere på. Å se hvordan Fru Goebbels gir sine seks barn gift fordi hun ikke vil at de skal vokse opp i et land der nasjonalsosialismen råder, er temmelig sterk kost.

De fleste vet mye om hva som skjedde i disse dagene. Det er ikke nødvendig at jeg gjenforteller det. Men filmen er severdig, mest på grunn av den fortettede, intense stemningen, disse menneskene som vakler mellom å følge føreren sin i døden eller å rømme fra Berlin, den konstante lyden av bomber... Det er nok et av de viktigste øyeblikkene i vår historie, og vi har godt av å bli minnet på at dette faktisk kan skje - og har skjedd - igjen og igjen.

Vin gjør fin

Filmtittel: Sideways

Når: Søndag 27. februar

Hvor: Vika kino

 

Sideways er en film det er vanskelig å ikke like. Og den har også blitt mektig populær, med Oscarnominasjoner og festivaldeltakelser (selv om det vel har vært sterkere rolleprestasjoner enn Virginia Madsens). Det er ikke så ofte en såkalt "independent film" slår så an i sitt hjemland USA. Kanskje fordi den er koselig, småmorsom og i feelgoodsjangeren. Samtidig må den kunne sies å være en hyllest til en annen del av California enn det typiske Santa Monica Beach-bildet, med badedraktkledde blondiner som går på rulleskøyter på boardwalken. Her er det nemlig vinen og vindistriktene som står i fokus, og man blir tatt med på kjøretur til de små byene som ligger mellom vingårdene. (Litt hjemmekoselig for oss nordmenn også, med bynavn som "Solvang", der restaurantene heter sånt som "Andersen's")

 

Historien handler kort fortalt om de to vennene Miles og Jack som skal på en ukes tur i vindistriktene før Jack skal gifte seg. Miles er skilt og deppa og Jack er horny. Miles vil at turen skal handle om vin og kameratskap og for Jack er det først og fremst om å gjøre om å få seg noen damer før bryllupet. Det blir en interessant uke. De møter etter hvert venninnene Maya og Stephanie, og de finner tonen med hverandre på ulikt vis - Miles også, til tross for at han stort sett er sur og gretten. Og til tross for litt krøll går det faktisk ganske bra til slutt.

 

Man kan vel si at filmen handler om vennskap og kjærlighet, eller søken etter kjærligheten. Kanskje ikke en veldig viktig film - den faller nok i kategorien harmløs, men absolutt en fornøyelig opplevelse. Ikke minst fikk jeg veldig lyst på vin - det var som da jeg så Hallstrøms "Chocolat" og ikke hadde sjokolade. I Sideways blir man inspirert til å smake på nye viner - særlig Pinot Noir-viner, og jeg tar også gjerne en tur til Californias vindistrikter.


Menneskenes grusomhet

Filmtittel: Hotel Rwanda

Når: Søndag 27. februar

Hvor: Klingenberg kino

 

Dette var en veldedighetsforestilling arrangert blant annet av Amnesty International Norge. Et svært godt tiltak etter min mening, ikke minst ettersom mange, deriblant meg, fikk et lite innblikk i en del av historien som til nå har vært et tomt hull i min bevissthet. Filmen forteller en historie fra folkemordet i Rwanda i 1994. Dette er en skamplett på vestens hukommelse, som den gang ikke fant det viktig nok å gripe inn, selv om over en million mennesker ble slaktet ned, og man var klar over at det skjedde.

I filmen fortelles denne historien gjennom Paul Rusesabagina, som var direktør på et av de flotteste hotellene i Kigali, hovedstaden i Rwanda. Filmen begynner et par dager før folkemordet virkelig startet, og fram til Rusesabagina og familien hans klarer å flykte ut av landet. Konflikten består kortfattet av uoverensstemmelser mellom de to folkegruppene Hutuer og Tutsier. Hutuene mener seg undertrykt av Tutsiene, som skal ha blitt favorisert og utvalgt av den belgiske kolonimakten. Nå gjør de opprør på bestialsk vis - lederne bak opprøret mener den eneste måten å komme Tutsiene til livs på, er å rett og slett slakte dem ned.

Paul Rusesabagina er hutu, og gift med en tutsi. For ham, og flere med ham, har ikke deres slektsopprinnelse hatt noe å si, de har levd side om side i fordragelighet. Plutselig forandres alt. Nabolaget blir utrygt, naboer og venner blir bortført og drept. For Paul handler det først om å passe på sin egen familie. Gjennom sin posisjon som hotelldirektør har han kontakt med flere mektige mennesker, både diplomater og militære, og mye av tiden går med på å smøre disse med sigarer, whisky og andre goder, slik at han har noe å falle tilbake på dersom han skulle trenge det. Paul er vel ansett av de fleste, og dette får han merke etter hvert som Hutuopprørerne går til verks og flere og flere flyktninger søker tilflukt på hotellet. Etter hvert vokser samvittigheten hans til å omfatte flere enn bare familien. Han får bruk for alle kontakter og velvilje han har samlet og alle de diplomatiske evner han har tilegnet seg. 

Det er skremmende og hjerteskjærende å følge disse menneskenes kamp for å overleve. Angsten deres kommer gjennom lerretet og de hjernevaskede, rusede opprørsstyrkene er skremmende. (Jeg satt med klump i magen, spente skuldre og tårer i øynene gjennom store deler av filmen.) Gang på gang unnslipper familien Rusesabagina - så vidt. Man lurer av og til på hva som er vitsen med å berge seg, når døden sannsynligvis bare er utsatt med noen timer. De klarer seg til slutt, og med nød og neppe kommer de seg ut av Kigali og over grensen til Tanzania. I dag lever denne familien i Belgia.

Det er hjerteskjærende å få vist på denne måten hvordan det internasjonale samfunnet, representert av FN, unnlot å gripe inn i denne konflikten. En million rwandere, de fleste Tutsier, ble drept. Likevel makter filmen å være nyansert - Hutuene blir ikke framstilt utelukkende som mordere. Hovedpersonen Rusesabagina er personifiseringen av det komplekse ved konflikten, siden han altså er Hutu og gift med en Tutsi. Barna hans går også under betegnelsen Tutsier. Man har også latt være å vise altfor sterke scener, det er ikke mye blod og machetehogg som vises og det er heller ikke nødvendig. Grusomhetene kommer godt nok fram på andre måter.

 

Jeg vil absolutt anbefale alle å se denne filmen. Like mye på grunn av gode skuespillere (Don Cheadle som Rusesabagina og Sophie Okonedo som kona hans Tatiana var begge nominerte til Oscar) som den oppmerksomheten den faktisk vekker omkring denne konflikten. Det må sies å være en tragedie på lik linje med Holocaust, og jo flere som blir klar over at slike grusomheter fortsatt begås, jo større er sjansen for at vår samvittighet vekkes og man anerkjenner ansvaret det internasjonale samfunnet har.


På gamlemåten

Filmtittel: Vera Drake

Når: Torsdag 24. februar

Hvor: Gimle kino

 

Jeg hadde gledet meg til denne filmen - kvalitetsfilm av ekte merke, kritikerrost og prisvinnende i bøtter og spann. Når jeg i tillegg fikk gå på Gimle og sitte i de røde lenestolsetene var lykken gjort. Problemet var at jeg ble litt skuffet.

 

Filmen handler om den hjertegode Vera Drake, som bor i enkle kår i London på 50-tallet. Livet hennes består i å hjelpe andre med stort og smått, hun er alltid blid og glad og stuller og steller for venner og familie. Hun lever i et lykkelig ekteskap og har et harmonisk liv sammen med mannen og de to voksne ungene. Materielle goder er ikke så viktig, de er mest opptatt av å kose seg sammen. Hun jobber som vaskehjelp hos mer velstående familier, og på fritiden driver hun med abort. Jepp, a-bort. Når man tenker femtitall og abort, får man gjerne assosiasjoner til strikkepinner og kleshengere. Slik er det ikke i denne filmen. Vera bruker såpevann og pumpe, og det foregår vel på den mest renslige og ordentlige måten som mulig var den gang man "tok saken i egne hender". Vera har også oppriktig omsorg for jentene hun hjelper ut av "uløkka". Likevel går det galt til slutt, slik det må gå i en slik film. Hun blir tatt, arrestert, fengslet og dømt og så er filmen slutt. 

 

Filmen har fått seksere i fleng og er bra, bevares, men jeg må innrømme at jeg nok ble litt skuffa. Jeg savnet enkelte faktorer, som for eksempel Veras motivasjon for å drive denne virksomheten. Hun tok ingen penger for det (de gikk rett i lomma på den uærlige venninna), så økonomisk var det ingenting å hente. Og hvor hadde hun lært det? Det var heller ingen typiske ”skjebnehistorier”, med jenter som fekk livet ødelagt pga uønsket graviditet, som kunne illustrere hvorfor det var nødvendig at slike ”kloke koner” drev på. Filmen tok ikke standpunkt hverken på den ene eller andre måten - sympatien lå hos Vera, som den uselviske og gode sjelen hun var, hos jentene hun hjalp, og samtidig også hos politiet, som tross alt gjorde alt riktig når de satte en stopper for enda en av de 'kloke konene' som utførte inngrep de egentlig ikke hadde greie på. Alle var liksom 'snille'.

 

Det beste ved filmen er vel tidsbildet, etterkrigstidens London,  familier klemt sammen i trange leiligheter i arbeiderstrøkene, der det meste kretset rundt når den neste koppen med te skulle inntas. Og det var selvsagt ingenting som ikke kunne fikses med en kopp te.

 

En ting er sikkert, jeg ble i alle fall ikke abortmotstander av å se denne filmen.

 

http://www.veradrake.com/


hits