Opprop ang. giftslam i havnebassenget i Oslo

Denne mailen tikket inn hos meg i dag. Jeg oppfordrer herved alle som er opptatt av å bevare verden omkring oss, enten de bor i Oslo eller andre steder, til å klikke på linken lenger ned og sende inn en protest. Man kan, om ikke annet for sin egen del, banne litt oppgitt mens man gjør det, og håpe at kanskje, kanskje vil akkurat DITT navn på listen utgjøre den lille forskjellen.


Hei folkens.

Et minutt for miljøet vårt.....

For de av dere som ikke har fått det med seg så har nå byrådet i Oslo bestemt at alt giftslam i havnebassenget skal graves opp, flyttes 2 km og dumpes utenfor Malmøya! Mengden giftslam tilsvarer 8,5 Plaza-bygninger og inneholder PCB, PAH, DDT, kvikksølv, kadmium, bly, med mer.

Disse stoffene kan føre til kreft, skader på nervesystem, arvestoffer og reproduksjonsevne.
Myndighetene/SFT "tror" det vil gå bra, men ettersom liknende ikke er blitt utført tidligere vet man ikke.

Alternativet er å gjenvinne slammet i renseanlegg på land, men ettersom det er 40 mill. dyrere har man valgt å dumpe det i Indre Oslofjord. Miljøvernministeren fra det "grønne" SV løfter ikke en finger for å stoppe det! Følg linken og stopp galskapen!

Dette er siste sjanse til å få stoppet deponiet i indre Oslofjord. Send
din protest til miljøvernministeren direkte - OG send deretter lenken
til alle du kjenner. De som leste Dagsavisen nylig vet jo at man i
miljøverndepartementet vekter ANTALL henvendelser for om en sak er
verdig nok til å stoppes!!!


Steffen Hellesøe







Lys i intimsfæren

Som kvinner flest irriterer også jeg meg over det åk vi må bære sånn ca en gang i måneden. Det er ubehagelig, ekkelt og det har uheldige innvirkninger på humør, kroppsfasong, hud og sexliv. Ikke bra. Enda godt , da, at det stadig kommer nye produkter som skal gjøre denne så traurige perioden lettere for oss.

Det som var og er

Min tidligere kjæreste var i avisa i dag. Riktignok bare en "fem på gata"-aktig sak, men bildet av ham traff meg midt i fleisen likevel. Og det han sa? Det var akkurat like pompøst, urealistisk og selvhøytidelig som jeg husker ham.

På vei til jobb tenkte jeg på hvor rart det er at man kan ha så mange negative følelser for noen man har vært aller nærmest. Kanskje er det slik at de gode følelsene man har hatt blir omvendt negative når kjærligheten ikke er der lenger? At man nærmest kan sette det opp som et regnestykke? Kan man trekke fra den negative mengden etter som tiden går, og man får nye og viktigere personer å bruke tankene sine på? Og hvor lang tid tar det i så fall?




Valg schmalg 2

Det siste jeg så før jeg hoppet til sengs i går kveld, var Carl I. Hagen på vei til partilederdebatt i Stortinget.  Alle debattantene måtte tåle press og inngående og kritiske spørsmål fra journalistene som sto i hopetall foran inngangen. Til og med en skuffet (og sikkert drittlei) Erna Solberg klarte dette bra, og svarte saklig og greit. Men Carl, til tross for å ha gjort et brakvalg for Frp og dermed egentlig burde vært blid og fornøyd, hadde en annen innstilling. I stedet for å skryte av å ha gjort et bedre valg enn noen sinne, eller si noe om utfordringene som ligger i framtida, klarte han å lire av seg noen fraser om "de ukloke menneskene som stemmer slik at de ødelegger for det ikke-sosialistiske alternativet" og "vi får se hvordan det går med Jens og venninnene hans."

Herre min hatt! Og denne karen har fått hver femte stemme. Resten av røkla, inkludert meg selv, er ukloke. Men jeg er egentlig ganske fornøyd.

Den gang da

Når jeg har vært hjemme i bygda og sitter på bussen tilbake til byen, hender at jeg blir fylt av en  tristhet. Eller kanskje er det melankoli. Noen ganger sitter det i i flere dager. Jeg vet innerst inne hva det kommer av. Etter å ha hatt noen dager i barndomshjemmets lune favn, blitt dullet med av mamma og pappa, lest de gamle pikebøkene og Asterix-bladene, møtt en og annen gammel klassekamerat på butikken og gått tur over jordene og bort til gården for å kose med hesten, og jeg må reise fra alt dette, fylles jeg av en lengsel etter noe som har vært og som jeg ikke får igjen annet enn gjennom iherdig mimring. Å reise fra dette er å reise til noe utrygt, skremmende og av og til ensomt. Jeg savner av og til å være liten.


Fra baksiden av kassen

Jeg fikk plutselige flashbacks da jeg leste denne bloggen og så denne etterpå. Det er ikke lenge siden jeg selv hadde det noble virke butikkmedarbeider, og er det noe jeg vet alt om, så er det folk som handler, og hvordan de ter seg.  

 

Jeg var så heldig at jeg i studietiden jobbet for et av byens hovedseter for litteraturformidling, og arbeidsstedet befant seg midt i et av Norges best bemidlede områder. Jeg kunne ikke ha bedt om en hyggeligere arbeidsplass - fantastiske kollegaer, real sjef og rabatter på det jeg helst ville ha. Den mørke baksiden ved det hele var kundene. Og det er jo en kjent sak at en nødvendig konsekvens av butikkarbeid er å forholde seg til kunder, og aller helst gjøre dem til lags. Første dag på jobb fikk jeg beskjed om at her var det faktisk slik at kunden alltid hadde rett - jeg hadde bare å smile, nikke og gjøre alt i min makt for å tilfredsstille ethvert behov - uavhengig av rimelighetsgrad. Nuvel, tenkte jeg (med min tidligere sjef friskt i minne, hun som ikke la to pinner i kors for å forvise frekke kunder fra butikken - på livstid - om hun følte for det), så ille kan det vel ikke bli. Lite ante jeg. Regelen viste seg å være slik at graden av frekkhet, nedlatenhet og ignoranse (også overfor andre kunder) økte proporsjonalt med bankkontoen. Og som sagt, i dette nærområdet er det ikke finansene det står på. (I motsetning til den forrige butikkjobben min, på Steen&Strøm, der brorparten av kundene var sosiale kasus av ett eller annet slag. Og mye hyggeligere.)

 

Ikke misforstå. Selvsagt var det hyggelige kunder også, faktisk opptil flere på en dag. Men det gikk ikke én dag uten at jeg ble helt satt ut av hva mennesker kunne få seg til å si eller gjøre. "Nå har jeg opplevd alt", tenkte jeg stadig, men gang på gang fikk jeg den i fleisen. Til tross for hyggelige smil og vennlige "hei"og tilbud om hjelp og veiledning fra kunnskapsrike og engasjerte ansatte, var en skummelt stor del av kundegruppen frekke i kjeften, nedlatende, ignorante og framfusende - også i forhold til andre kunder. Å være krevende er én ting. Dette var noe helt annet. Og det er som denne mannen sier: Dette er voksne folk, selv om mye tyder på det motsatte.

Ofte fikk jeg følelsen av at mange gikk ut i fra at jeg måtte være mindre intelligent siden jeg "bare" jobbet i en butikk (og i tillegg var ung og blondine...), og at de av den grunn kunne ture fram som de ville. Jeg opplevde å få spørsmål à la dette: "Har dere den nye boka til X? Eller nei, du vet vel ikke hvem det er, du." (Så snudde de seg gjerne rundt for å se etter en eldre, helst mannlig, kollega) Jeg hadde lyst til å skrike "Jeg har hovedfag, for faen! Cand. Philol! Vet du hva det er? Jeg har lest flere bøker i mitt unge liv enn du noen gang kan drømme om å gjøre!" Eller noe lignende. Men jeg bet det i meg og smilte strålende mens jeg sa med største selvfølgelighet, "Joda, vi har både den nye boka til X - den ligger på torget der borte, og vi har også hele backlisten, både i paperback og innbundet. Jeg vil særlig anbefale den andre romanen, som jeg mener er mye mer fullendt og poengtert enn den første. Hvis du liker denne forfatteren vil jeg også tipse deg om Y, en fransk forfatter som X er tydelig inspirert av." Og så videre. Som regel måtte det en regle av denne sorten til før det begynte å demre for vedkommende at verken jeg eller noen av mine kollegaer var utplasserte på tiltak fra sosialkontoret. (Snarere var utdanningsnivået skremmende høyt i forhold til inntekt). Dette gikk forsåvidt begge veier. Vi - de butikkansatte- brukte mye tid på å løpe på bakrommet og himle med øynene over hvor dumme, korttenkte og lite opplyste flere av våre kjære kunder var, som klarte å lire av seg spørsmål som dette:

 

- "Jeg skal ha en bok men jeg husker ikke forfatteren, tittelen eller hva den handlet om. Hva? Vet du ikke hvilken jeg mener?" (Utrolig nok, etter litt research klarte vi faktisk ofte å spore oss fram til den riktige boka...Uten nødvendigvis å få noe credit for det.)

- "Jeg skulle gjerne hatt den gule boken" (Hyllene er fulle av "gule bøker)

- "Hva? Får jeg ikke rabatt når jeg kjøper flere bøker?" (Som om du trenger rabatt, din styrtrike kakse)

- "Jeg skal ha den fjerde boka i serien om De Tre Ringene. Harry Potter heter den. Finnes den ikke, sier du? Å joda, jeg har jo kjøpt den før!" (Det hjelper ikke å vise vedkommende alle Norges bokdatabaser som alle viser at denne boka aldri har eksistert, heller ikke å ymte frampå om hvilken bok man tror vedkommende muligens tenker på.)

- En kunde kommer strenende inn i butikken, kaster kjapt et blikk til høyre og venstre før han haster opp mot kassen, baner seg vei mellom fulle torg og høye stabler og spør: "Har dere ikke bøker?" (Need no comment)

Faktisk hadde vi en bok der vi skrev ned "verstingene", til stor glede og underholdning. Vår lille trøst før vi klistret på oss service-smilet, stålsatte oss og gikk ut i butikken igjen.

 

Nå jobber jeg ikke i butikk lenger. Jeg savner kollegaene og det gode arbeidsmiljøet, men jeg har ikke noe ønske om å komme tilbake til kundene. Jeg er kanskje unormalt godt oppdratt, for det ville ikke falle meg inn å snakke slik til butikkansatte - eller noen andre for den del - som jeg opplevde å bli snakket til selv. Og var jeg det ikke før, er jeg nå alltid bevisst på å være høflig, blid og grei mot de som jobber i butikkene jeg handler i.


Lokal allergi

Allergisk nese

Finn feilen!


Nå går det bare én vei

Ja, så har det blitt vår

Så har det blitt vår i år.

Og våren den er en klisjé

Den er en klisjé, men hva gjør vel det?

 

Vår tralala

Vår tralala

Vår tralala

Vår tralala

Vår i år

 

Og halvliteren er veldig dyr

Og på utekafé er det nok folk som kryr

Og gamle er gamle og unge er unge

Og jeg er en hyggelig fyr

 

Vår tralala

Vår tralala

Vår tralala

Vår tralala

Vår i år

Denne setter meg i riktig stemning. I år også. Selv om det er kaldt på tross av at sola skinner, kan jeg ikke la være å fryde meg over sprettende, syregrønt løv, blomstrende krokus og fuglesang. Det går rett vei!

 

Et trekk ved oss nordmenn som må virke eksentrisk på grensen til galskap for utlendinger, er at ved det første glimt av sol i mars - og i alle fall i april (da er det jo nesten sommer:-) gjelder det å komme seg til nærmeste utekafé fortere enn svint for å drikke kaldt øl mens man hutrer og fryser så tennene klaprer. "Dette var deilig, det er ikke noe som den første utepilsen! Kaldt, nei!" For ikke å snakke om grillsesongen som starter omtrent på samme tidspunkt. Man hufser seg sammen rundt engangsgrillen på en flekk fri for snø, og håper den blir varm fort slik at man kan få hivd i seg pølsene og gå hjem og drikke te. Men grillet har man! Jeg synes disse tingene er ganske sjarmerende, og slett ikke noe å skamme seg over. Det skulle bare mangle om vi ikke hadde evnen til å prise våren, vi som tilbringer mesteparten av året i mørke, pakket inn i lag på lag.

 

Store deler av helgen ble tilbragt i Birkelunden. Spesielt varmt var det ikke, men det var deilig å være ute og med en genser var det riktig så deilig. Noen fregner fikk jeg også! Enkelte andre hadde bestemt seg for at nok var nok, nå VAR det sommer. Jeg synes det nesten så vondt ut å se på enkelte, der de satt i singlet og korte skjørt med gåsehud og blåhvit hud. Tålamot, min vän, tålamot! Om et par uker er vi der.


Trekkspillterror

Hovedstaden har blitt invadert av trekkspillspillende menn. De plasserer seg på gatehjørner med ca. 50 meters avstand fra Nationaltheatret til Jernbanetorget, og jeg har også hørt rykter om at det også spilles på Helsfyr t-banestasjon. Det merkverdige er at de alle som en spiller den samme melodien! På den måten kan man få den servert sammenhengende langs hele Karl Johan. I det en av dem glir ut av høreavstand, kommer den neste innenfor hørevidde. Jeg prøver å huske hvor jeg har hørt melodien - mener den dukket opp i Kubrickfilmen Eyes Wide Shut?

 

Siden jeg er av dem som mener gatemusikanter burde nektes adgang til landet dersom de ikke har høyere musikkutdannelse, sier det seg selv at dette er på grensen til terror. Følgende spørsmål melder seg: Hvor kommer disse trekkspillerne fra? Hvem har innbilt dem at de kan spille? Og hvorfor kan de bare én melodi?


hits