Iiiiiiiiii-dol! Poffff - og der gikk lufta ut av den ballongen.

Dagbladet skriver i dag at Tor Milde kan fortelle at dette blir hans siste sesong som Idol-dommer. I fjor sa han visstnok til Se&Hør at ett år til fikk holde. La oss nå inderlig håpe at TV2 skjønner at dette også gjelder for Idol som sådan - i alle fall for nå.

Etter fire sesonger er Norge bånnskrapt for det som måtte finnes av eventuelt talent, og vi ser jo nå at det man sitter igjen med etter X antall auditions og delfinaler er sørgelig blottet for nettopp det.

Definisjonen av et idol er så vidt jeg vet noen man ser opp til, beundrer og kanskje forsøker å ligne.
Disse har ingen verdens ting med dette å gjøre.

Jeg husker godt den første, og delvis også den andre sesongen av Idol, da fredagens sending akkompagnerte vorspielet og alle som en kastet seg inn i ivrige diskusjoner om hvem som sang best, eventuelt verst, kjoler, hår og sminke, og kanskje sendte noen også endatil inn en sms-stemme til sin favoritt. (Jeg har gjort dette kun en eneste gang, sløvet av feber og influensa og deprimert fordi jeg ikke kunne gå på fest. Da klarte jeg såvidt å sende inn en stemme til Alejandro, "bamsemumsen", før jeg utmattet falt tilbake på putene og sovnet fra det hele.)

Nå forbigås idolfredagen i stillhet for min del. Det er på linje med Skavlan og Beat for Beat, ikke prioritert. Noen ganger har jeg fått med meg reprisen, som regel mens jeg farter rundt og gjør husarbeid eller lignende, og da også uten å følge med på skjermen. Og det er når man ikke ser deltakerne opptre, kun hører dem, at man innser at Idol må stoppes. Vivian virker kanskje grei når man ser hennes pene åsyn på skjermen. Det samme kan vel også Siri gjøre. Men når stemmen er der alene, uten dette forskjønnende filteret... Vel, da er det ikke mye igjen å idolisere.

Jeg merket plutselig at jeg ble litt overrasket over meg selv fordi jeg tydeligvis har sterke meninger om dette. Det er nok fordi jeg synes Idol var stat i begynnelsen. Kurt, vettu. Nå tror jeg man må vente en generasjon eller to før man setter i gang igjen, for Kurter vokser åpenbart ikke på trær.

Noen observasjoner i anledning dagen

Kanskje en av de viktigste grunnene til å fortsatt markere 8. mars.

Ikke det verste som kunne skjedd en havfrue!

Det er disse vi først og fremst skal gå i tog for!

Og disse! 

Disse!

Og disse!

Og mens du er i gang, kan du jo gå inn her.

Gratulerer med dagen, alle sammen!

En til!

Det kan virke som om jeg har sett for mye på tv i det siste, ettersom dette er det andre innlegget på rad som handler om reklame.

Dette innlegget handler om en aktuell reklamefilm som utspiller seg på Parkteatret i Oslo (Svært bevisst hipphetsfaktor, her skal hipp og trendy storbyungdom treffes midt i trendkjertelen, ja, stort hippere blir det ikke!). Modellaktig, hipp pike blir betraktet av hippe, men måpende gutter. Tror hun. Det de EGENTLIG stirrer øynene store og blanke på er det nye produktet fra Farris, Farris Pluss. Søt, sier de. SØT! Det går etterhvert opp for den hippe modellen at det ikke er henne de sikler på, men (den hippe) flasken. Som hun deretter resolutt går bort og tar. SØT!

Jeg kan love deg at dersom du skulle finne på å kjøpe Farris Pluss (flasken ser både delikat og fristende ut - og - er unektelig hipp!), setter flasketuten til munnen og tar en stor slurk, vil du få deg en overraskelse du sent vil glemme. For det du tror er vann med en anelse fruktsmak, er i virkeligheten blank væske tilsatt store mengder sakkarin og aroma av sitronmelisse (hadde det eksistert dråper av sitronmelisse av samme type som mandeldråpene man tilsetter kransekakedeig, hadde det vært det denne drikken var aromatisert med). Greit nok for deg som liker å sutte på suketter, ikke fullt så greit for deg som var tørst og ville ha vann.

Men at du uansett er hipp, kan du være sikker på.



Dette er jeg lei av

To reklamesnutter som i disse dager surrer og går på tv merker seg ut med sitt noe relative forhold til virkeligheten:

SAS Braathens - "Du skal alltid hjem". Nuvel.

Møllers tran - med det abnormt store støtteapparatet til Marit Bjørgen kan det se ut som om det er tranen som er skyld i hennes skrøpelige helse. Tok du for mye, Marit? (Æsj, den var bløt...)

Jeg har forøvrig ingen sympati med verken sutrete piloter eller syke idrettsfolk. Vil du være med på leken får du tåle steken, og hvis ikke får du holde kjeft.



På'an igjen

Jeg har glimret med mitt fravær i altfor lang tid, grunnet minimalt med blogginspirasjon. Nå er jeg imidlertid tilbake, så får vi se om det varer.

Har dere lest fanzinet Avsagd hagle? Hvis ikke, klikk på linken og kjøp eller fort deg på Tronsmo hvis du bor i Oslo. Det er begrenset opplag, så her gjelder det å få ut fingern!

Avsagd hagle er noe av det morsomste, mest slagferdige, skarpe og lure jeg har lest på trykk i norsk media på ufattelig lang tid. Dette har kanskje noe å gjøre med at dette nummeret (nummer to, forøvrig) vier en stor del av plassen til å disse - nettopp - sine kollegaer i øvrig norsk presse. Særlig featurejournalister får gjennomgå så det griner på usedvanlig systematisk måte. Lesning av portrettintervjuer vil få uante dimensjoner dersom de studeres med haglebriller.

I tillegg har de gjort tidenes mest berettigede kåring - de tre mest pretensiøse passasjene skrevet av bidragsytere i Morgenbladet i 2005. Sjelden har vel en førsteplass på en seierspall vært mer fortjent! Kjetil Røed, som først og fremst kjennetegnes av sin forkjærlighet for tankestreker og semikolon, ruver på pretensiøstoppen med utrdag fra sin anmeldelse av Erland Kiøsteruds siste bok.

De som ønsker å høre noe fornuftig om Kiøsterud, kan for eksempel høre ham selv i samtale med Agnar Lirhus på Café Mono, Pløensgt. 4 i Oslo, førstkommende onsdag kl. 19.


Valg Schmalg

Etter å ha frustrert meg over at det nok en gang nærmer seg valg og jeg nok en gang kan slutte av dette at (det såkalte) valget nok en gang står mellom to onder, ble jeg svært lettet da det åpenbarte seg en løsning - på selveste statskanalen. Det samme ble, etter alle smsene som tikket inn å dømme, en stor del av mine kvinnelige medvelgervenninner. RV har nemlig satt inn det mest effektive virkemidlet en norsk valgkamp noensinne har sett: RU-leder Bjørnar Moxnes. Bare dette strategiske sjakktrekket er i seg seg verdt tusenvis av stemmer, selv om det er en noe sleip måte å skaffe seg stemmer fra den kvinnelige delen av befolkningen. Likevel, takk RV, for at dere gjør valget enklere for oss! Dessuten får vi ikke med oss et kvekk av hva dere mener uansett, når denne staskaren viser seg på skjermen (Og det gjelder jo i og for seg resten av partiene også. så da er man like langt).

Tro på ingen måte at jeg ikke er like politisk engasjert som noen, eller at jeg ikke bryr meg om mitt lands framtid. Handbag er nå uansett  tømt for overflødig valgmateriell - dersom ingen gjør noe drastisk snart, ser det ut til at min stemme avgjøres av estetiske hensyn. Vi kan i det minste få noe pent å se på.


Er det bare meg?

Sverige har nylig eksportert  Amy Diamond, hvis stemme i disse dager bombarderer oss i det øyeblikket vi skår på radio eller tv. "Å nei, nok en syngedame med hang til stemmeonani", tenkte jeg da jeg hørte landeplagen "What's in it for me" første gang. Stort var derfor sjokket da jeg zappet innom den nye (og forøvrig fryktelig dårlige) musikkanalen The Voice, og fikk se dama i full utfoldelse. For det var ingen dame - det var et barn! Og i tillegg et ganske lite et. Jeg ble faktisk temmelig satt ut da jeg så hvordan musikkvideoen forløp. For hva så jeg? Jo, her har noen etter beste evne forsøkt å forkle ei lita jente til en slags forførerisk, sexy, trutmunnet diva. Profesjonell bruk av kosmetikk og fjong kameraføring forhindrer likevel ikke at hun ser ut som hun har tatt for seg av mammas sminkepung og kledd seg ut som "pen dame".

Det er likevel ikke det jeg reagerer på. Både sangen og videoen er temmelig tydelige i sitt seksuelle uttrykk. At et barn er frontfigur blir derfor ikke bare feil, det blir opprørende. Hun kan umulig være over 12 år og er etter alt å dømme knapt i gang med puberteten. Måten hun ter seg på i videoen er tydelig regissert og etter gammel oppskrift; trutmunn, lokkende blikk, stønning og vrikk. Det kan kanskje funke med Britney og Christina, men de har i alle fall fullt utviklede bryster. Jeg lurer på om det bare er meg som reagerer på dette?

 

Jeg spør meg selv: Hvor er foreldrene til denne Amy Diamond?

Såh, det var ukas utblåsning.


D'ække så greit

De gjør så godt de kan i Dagbladet, men når alle korrekturleserne forsvant med eller uten sluttpakker er det ikke alltid så greit. Særlig ikke når sommervikarene kommer utenbysfra.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/06/29/436065.html


Apostrofer og andre buskevekster

Det står dårlig til i Norges avisredaksjoner om dagen. I forrige post beklaget jeg meg over navlebeskuende journalistikk. Det er én ting, at journalister er opptatt av seg selv er ikke nytt. At mange ikke kan skrive er heller ingen bombe, men noe som dessverre blir stadig vanligere, er at de heller ikke kan skrive riktig.

 

Lørdagens Dagbladmagasin var som vanlig en traurig affære. Det ble imidlertid litt mer underholdende - og en smule alarmerende - da jeg kom til den faste restaurantanmeldelsen med Robinson og Fredag. Dette var like mye festival i malplasserte apostrofer og ord deling (ja, jeg vet det er feil) som en fråtsing i sushi. Dagbladet har åpenbart kvittet seg med korrekturleserne sine før sluttpakkene er fordelt blant resten av de - enn så lenge - ansatte. Les selv, og le! http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/05/21/432343.html

 

Overskriften blir mer enn ironisk.

 

Som om ikke det var nok - i Aftenposten.no i dag kan vi lese at "Lepomade kan gi allergi". http://www.aftenposten.no/helse/article1046694.ece

 

Hva blir det neste? "Spennende foppalkamp mellom Vål'enga og Lyn"?


Da Tom Wolfe var så heldig å få møte Henrik Langeland

I Aftenposten kunne vi denne helga lese om forfatter Henrik Langelands eksklusive møte med Tom Wolfe, "en av USAs mest myteomspunne, omdiskuterte og genierklærte forfattere - i hans private residens." Leserne får grundig presentert hvor vanskelig det er å få audiens hos denne mystiske, hvitkledde mannen  - en langvarig prosess som må gå gjennom flere ledd, både forlag og agenter, så gleden er derfor stor når Langeland og hans venn får godkjent inntreden til det aller helligste, på Manhattans Upper West Side.

 

Med tanke på alt arbeidet som er lagt ned i å få til dette besøket, samt journalistens nesegruse beundring for sitt langt mer litterært kapable kollega, er det merkelig at mesteparten av intervjuet etter dette handler om klær - både Langelands kvaler over valg av antrekk og om Wolfes noe eksentriske garderobe, om journalistens vennekrets bestående av semikjendiser og poulærintelligentsia, om tissetrang, om båndopptakere og ikke minst om en blank nesedråpe.

 

Ergo er dette mer en utlegning av journalistens "rystende personlige" opplevelse enn et intervju med noen man skulle tro var et interessant intervjuobjekt, både profesjonelt og personlig. Åpnebart ikke så interessant som journalisten selv. I den lille biten av teksten som faktisk er viet samtalen med Wolfe, maktes det kun å stille et par relevante spørsmål, ellers dreier det seg for det meste om Ørstavik-debatten og enda mer urin. Generelt handler det mye om væske...

 

Dette er et strålende eksempel på en enerverende tendens blant norsk journaliststand, som i stadig økende grad fokuserer på seg selv og sin person, framfor å være det de bør være, nemlig formidlere. Jeg får lyst til å trekke en parallell til det gamle ordtaket "barn skal ses, ikke høres." Journalister skal, etter min mening, ikke merkes i teksten såframt det ikke dreier seg om en kronikk eller lignende. Og enda mindre appetittlig er det når journalisten er en småfetert forfatter som har fått mer enn nok oppmerksomhet som det er.

Les intervjuet og døm selv:

http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article1044134.ece


"Jeg gik langs veien med to venner - Saa gik solen ned - Himmelen blev pludselig blod og jeg følte det store skrig i naturen -"

I følge kilder i ransmiljøet (Det er et miljø!) er de stjålne Munch-maleriene Skrik og Madonna  brent for å skjule fellende bevis.

Dette skal ha skjedd etter at Nokasraneren David Toska ble pågrepet. Det fikk de som skjulte maleriene til å skjelve i buksene - hvis selveste Mesterhjernen (hah!) kunne bli tatt, ville det neppe ta lang tid før de selv satt i klemma. Så da valgte de like godt å brenne tjuvegodset.

Dette kan kanskje karakteriseres som rykter, men i følge Dagbladet frykter også politiet at dette stemmer. Selv om de skal være nær flere pågripelser i saken, er det ingen spor etter maleriene.

 

Det skjærer meg i hjertet å få slike opplysninger. Det er så utrolig arrogant å stjele malerier som er så nær en nasjonalskatt vi kan komme. Dessuten er jo dette uomsettelige verdier, så sant ikke formålet var å selge dem til like kriminelle samlere som ikke ville ha noen intensjon om å gjøre det kjent at maleriene var i deres besittelse. Like etter ranet ble rammene som hadde vært på maleriene funnet ødelagt i en grøft - også disse var av stor verdi, og var laget spesielt til bildene. det er grunn til å tro at maleriene fikk skader allerede da, noe som jeg vil tro ville gjøre dem enda vanskeligere å selge. Hvorfor gjør noen slikt?

 

Munchs kunst er lang mer enn bare veggpynt. Det er et sterkt uttrykk for en tid og en kunstner som var langt forut for sin tid. Bildene hans rommer smerte, psykologi, seksualitet, kjærlighet, vold, død, historie og modernitet og en sterk intellektuell bevissthet. Den totale motsetning til de som fant det for godt å stjele dem, og som nå muligens har brent dem.

 

Samtidig sier dette mye om hvordan den norske stat verdsetter sine største skatter, men jeg skal ikke begi meg ut i en kritikk av den fraværende sikkerheten på Munchmuseet. Jeg blir bare enda tristere ved tanken.


Mørke(grønne) menn

Jeg er redd jeg kan komme til å bli svært usaklig når jeg nå lar meg kraftig provosere av miljøvernminister Knut Arild Hareides mildest talt hårreisende prioriteringer. Dette er nok et eksempel på hvor lite religion og politikk har, eller ideelt sett, bør ha med hverandre å gjøre.

Hareide vil bevilge 500 000 til såkalte "grønne menigheter", samtidig som han fratar Bellona 200 000. Neste år kan beløpet komme til å bli fordoblet.

Dagbladet skriver: Ifølge statsråden skal menighetspengene brukes til ulike formål, for eksempel utvikling av miljøvennlige gravkranser, plenarbeid og holdningsskapende arbeid.

Det er klart, gravkranser er noe av det mest forurensende som finnes.

Noe skal kirken likevel ha - de tenker på de som er mindre enn oss, og passer på å ta med meitemarkene i forbønn.

Nei, jeg merker at jeg ikke klarer å spøke med dette. Det er noe av det mest uprofesjonelle jeg har vært borti. Jeg advarte mot usakligheter, og her kommer de: Bort med prestestyret! Bort med glatte, skinnhellige, tensing, indremisjon, KRIK, misjonærvennlige statsråder. Jeg orker ikke mer.


Chickelacke, chickelacke (Eller ungdommen nå til dags)

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal tenke når jeg leser VGs sak om russegutta fra Bærum (selvsagt) som bruker 800 000 på russebuss. De må gjerne bruke pengene sine på hva de vil for meg, men for "ære og respekt"? Med fare for å virke som en gammel snerpe (og jeg det er faktisk ikke lenge siden jeg var russ) får jeg inderlig lyst til å ta dem for meg og fortelle dem at det faktisk ikke er verdt så astronomiske summer. Ikke misforstå. Jeg hadde en strålende russetid den gang da, den var både morsom og svært lønnsom. Selvsagt unner jeg alle avgangselever å feire avslutningen på 12 års skolegang med brask og bram, men dette kan man gjøre uten å bruke tre årslønner på det. Vi kjøpte og solgte en russebil med god fortjeneste og håvet dertil inn en pen sum på sponsorinntekter.

Jeg synes bare litt synd på Bærumsgjengen når jeg leser at de har planlagt russetiden helt siden ungdomsskolen. Jeg er redd de vil bli skuffet, med tanke på seks års forventninger som har bygget seg opp. Russetida er gøy og sosial og man kan tillate seg å være litt gærnere enn ellers og drikke litt mer og litt oftere enn ellers (i alle fall med tanke på at man kun er 18-19 år gammel.). "Det er snakk om den beste festen i livet", innbiller de seg. Hadde jeg trodd det da jeg var russ, ville jeg hatt et festmessig trasig liv å se fram til.

Men nå skal ikke jeg være gledesdreper og besserwisser. Jo forresten, det er nettopp det jeg skal.


Mennesker jeg ikke vil vite noe om - del 1

I mange år har jeg hatt for vane å kjøpe Dagbladet på lørdager. Det er en passelig lett dessert etter å ha fordøyd Aftenposten ved frokostbordet. I lang tid har jeg imidlertid irritert meg over den klart nedadgående tendensen hva kvalitet angår, særlig på "flaggskipet" Magasinet. Sist lørdag lot jeg derfor bevisst være å kjøpe det for å fri hodet mitt for frustrasjoner over intetsigende artikler. Nå var det imidlertid slik at jeg tilbrakte dagen ved bassengkanten på Holmen fjordhotell, der tabloidene lå strødd utover til gjestenes bruk, og før jeg visste ordet av det satt jeg der og leste en artikkel om Ole Lukkøye. Ole Lukkøye! Vanligvis ville jeg tatt til fornuften fortere enn svint, men jeg ble faktisk litt "grepet" av historien. I dette portrettintervjuet forteller Ole om kjærlighetssorg, ensomhet og livet sitt generelt. I seg selv uinteressant - det som vakte min interesse var måten artikkelen var skrevet på. Jeg kan ikke se at dette er annet enn nok et eksempel på at enkelte mennesker bør beskyttes mot seg selv. Jeg vet ikke om Ole leste gjennom intervjuet før det gikk i trykken. Dersom han gjorde det synes jeg synd på ham, fordi det indikerer at han er like lite oppvakt som han framstilles. Dersom han ikke gjorde det, synes jeg også synd på ham, fordi dette går langt over grensen for ren utdriting. Og i begge tilfeller er det et kroneksempel på slett journalistikk.

Jeg undrer meg også over hva som fikk Dagbladet til å velge denne fyren som intervjuobjekt i utgangspunktet, for ikke å snakke om å gi ham hele forsiden på Magasinet. Med tanke på Dagbladets dalende opplag og masseoppsigelser er dette et svært underlig grep. Lukkøye har vel strengt tatt ingen nyhetsverdi, heller ingen kommersiell appell. Resten av Magasinet var forøvrig også en trist affære. Overfladiske artikler om uinteressante folk. Jeg bare nevner: Andrea Casiraghi.

Neste lørdag blir det bok.

hits