Øyet som ser 2

Jeg går ofte forbi butikken Adele, som selger "moteklær til unge og voksne kvinner".  Jeg har alltid fnist litt inni meg av vindusutstillingen, som jeg ikke føler jeg er helt i målgruppen til. Den er imidlertid alltid gjennomført, de bytter den ofte og særlig etter sesong. Akkurat nå er det juleutstilling, med vekt på pene bluser, velsittende skjørt, staselige festkjoler og varme kåper. Alt dandert på utstillingsdukker med nyrullet hår som poserer slik at klærne tar seg best mulig ut. Men som sagt, jeg er ikke i målgruppen og har alltid sett på Adeles utstillinger som en slags kuriosa. Jeg har også ofte lurt på hvordan det er mulig at en slik butikk kan overleve i Oslo sentrum, i et strøk med skyhøye leiepriser og hard konkurranse.

Men i dag fikk jeg en liten vekker. Da jeg spaserte forbi på vei til jobb, var det ikke rent få av de forbipasserende kvinnene som betraktet utstillingen med en interessert og til og med beundrende mine, og endatil stoppet noen av dem opp. En dame falt helt åpenbart for en sjøgrønn boblekåpe.

Man skal aldri si aldri er leksen jeg lærte i dag. Mange juleantrekk i god kvalitet vil utvilsomt komme fra Adele, også i år.

Øyet som ser

Da jeg leste Kristianes innlegg om livet som halvblind, fikk jeg flashback til da jeg selv famlet rundt i tåka.

Jeg hadde alltid hatt syn som en ørn. Faren min minner meg enda stadig på hvor stolt han var av meg da jeg var på treårskontroll hos helsesøster. Synstesten foregikk da ikke ved hjelp av en tavle med bokstaver, men med ulike dyr og fugler. Da jeg klart og tydelig erklærte at bildet av en svane var, ja nettopp, av en svane, kunne helsesøster fortelle at de andre barna pleide å svare "gakk-gakk". Det gjorde inntrykk på en fars hjerte.

Uansett, jeg gikk rundt med mitt lynskarpe syn fram til jeg var sånn ca 25. Da hadde jeg et semester hvor jeg stort sett satt foran en pc og skrev. Lite ante jeg at dette skulle ha en slik stygg effekt på mine blå. Da jeg kom tilbake til forelesningssalen, tok jeg meg selv i å smugkikke på naboens notater fordi jeg ikke så hva som stod på tavla. Det falt meg først ikke inn at jeg var blitt varig synsskadd av flimrende pc-skjermer, men når dette gikk ut over kinobesøk, tv-titting og mere til, bet jeg i gresset og gikk til optiker.

Han synes ikke det var noe rart at jeg slet litt. Jeg husker veldig godt da jeg fikk brillene mine, og skulle ta en liten test round på Karl Johan. Hvilken åpenbaring! Skilt, farger, folk - alt viste seg i et nytt og krystallklart syn. Fantastisk!

Bakdelen var at det  var fryktelig irriterende med de brillene på nesa. I utgangspunktet skulle jeg bare bruke dem til lesing, tv osv, men når jeg var blitt vant til å se så bra, ble det til at jeg gikk med dem en del ellers også. Ikke noe galt med brillene, kule som bare det, men my god så irriterende. Jeg følte sidesynet mitt ble hindret, og at jeg kunne komme til å stange borti ting med dem. Det varte derfor ikke lenge før jeg ble en linselus.

Siden den gang har livet vært en lang jakt etter de riktige linsene. Jeg er forbannet med lite tårevæske, i følge optikeren, og selv de linsene som skal puste så bra at man ikke en gang trenger å ta dem av om natten, gir meg tørre øyne.

Jeg hadde ikke sett for meg at jeg, med mitt strålende utgangspunkt og gode gener (i min familie er jeg den eneste linsebrukeren...), skulle holde på slik! Hver dag et mas med å få linsene av og på, passe på å være ren og pen på hendene, ha nok linsevæske, ha reservelinser i bakhånd, øyendråper, saltvannsoppløsning...

Dersom noen vet om vidunderlinsen, gi meg gjerne et tips! Eventuelt må jeg begynne å spare til Lasik.


hits