Valg Schmalg

Etter å ha frustrert meg over at det nok en gang nærmer seg valg og jeg nok en gang kan slutte av dette at (det såkalte) valget nok en gang står mellom to onder, ble jeg svært lettet da det åpenbarte seg en løsning - på selveste statskanalen. Det samme ble, etter alle smsene som tikket inn å dømme, en stor del av mine kvinnelige medvelgervenninner. RV har nemlig satt inn det mest effektive virkemidlet en norsk valgkamp noensinne har sett: RU-leder Bjørnar Moxnes. Bare dette strategiske sjakktrekket er i seg seg verdt tusenvis av stemmer, selv om det er en noe sleip måte å skaffe seg stemmer fra den kvinnelige delen av befolkningen. Likevel, takk RV, for at dere gjør valget enklere for oss! Dessuten får vi ikke med oss et kvekk av hva dere mener uansett, når denne staskaren viser seg på skjermen (Og det gjelder jo i og for seg resten av partiene også. så da er man like langt).

Tro på ingen måte at jeg ikke er like politisk engasjert som noen, eller at jeg ikke bryr meg om mitt lands framtid. Handbag er nå uansett  tømt for overflødig valgmateriell - dersom ingen gjør noe drastisk snart, ser det ut til at min stemme avgjøres av estetiske hensyn. Vi kan i det minste få noe pent å se på.


Krible eller ikke krible

"Jeg liker henne veldig godt, men jeg vet ikke om jeg er forelsket", sa min gode venn, litt fortvilet. Vi hadde møttes helt tilfeldig og tok et glass vin eller fire. Det var en stund siden sist, han hadde vært travelt opptatt med å date en potensiell kjæreste. "Men jeg er redd for at dersom vi blir kjærester, vil jeg bli lei etter kort tid, nettopp fordi jeg ikke har de stormende følelsene jeg leter etter."

Jeg sa at han, eller de,  ikke nødvendigvis behøvde å kaste seg inn i noe de ikke var helt sikre på om var helt som det skulle. Se det an, vær sammen, bli bedre kjent. Dersom følelsene ikke kommer, er det jo ikke noe å satse på. "Er du fysisk tiltrukket av henne, da?" spurte jeg. "Njaaeii... det er vel der mye av problemet ligger. Hun er søt og pen på alle vis, men jeg kribler ikke akkurat i kroppen." "Dessuten", la han til, "jeg har blitt såpass gammel nå at jeg innser at jeg ikke vil innlede et forhold jeg ikke ser for meg skal vare i uoverskuelig framtid."

Der kom den. Kompisen min har blitt voksen. Han sa det vi alle tenker. Hva om kjæresten min ikke er den rette? Det går lang tid mellom hver gang jeg føler forelskelsens kribling. Men jeg er jo glad i ham. Gruble, gruble. Man grubler nok for mye.

Hva kompisen min angår, tror jeg ikke han ble noe klokere av å prate med meg. Datedama hadde dratt på ferie en uke, og han skulle kjenne godt etter om han savnet henne. Om det kom noen kribling.

 


Den gang da

Når jeg har vært hjemme i bygda og sitter på bussen tilbake til byen, hender at jeg blir fylt av en  tristhet. Eller kanskje er det melankoli. Noen ganger sitter det i i flere dager. Jeg vet innerst inne hva det kommer av. Etter å ha hatt noen dager i barndomshjemmets lune favn, blitt dullet med av mamma og pappa, lest de gamle pikebøkene og Asterix-bladene, møtt en og annen gammel klassekamerat på butikken og gått tur over jordene og bort til gården for å kose med hesten, og jeg må reise fra alt dette, fylles jeg av en lengsel etter noe som har vært og som jeg ikke får igjen annet enn gjennom iherdig mimring. Å reise fra dette er å reise til noe utrygt, skremmende og av og til ensomt. Jeg savner av og til å være liten.


De penga

Huff, jeg ser at det reklameres for forbrukslån på bloggen min. Ufrivillig fra min side, men det er vel en konsekvens av å benytte seg av en gratistjeneste. Jeg er ikke særlig begeistret for den måten å skaffe seg penger på. Det var en av (de mange) grunnene til at jeg valgte å gå fra ekskjæresten min. Han hadde lånt seg "rik" og "glemte" å betale tilbake. Og det var ingen enkel sak å leve i et forhold der så mye ble styrt av penger, eller mangel på det. Dette er heller ikke den eneste historien jeg har hørt om ettervirkningene av slike lån. Reklamen appelerer til de med akutt pengemangel og tas gjerne opp på impuls. Nei, dyrt og dumt er det. Til den som måtte lese dette, vennligst ikke assosier meg med GI Money Bank og desslike.

Yey!

Jeg skal på Coldplaykonsert:-)


Er det bare meg?

Sverige har nylig eksportert  Amy Diamond, hvis stemme i disse dager bombarderer oss i det øyeblikket vi skår på radio eller tv. "Å nei, nok en syngedame med hang til stemmeonani", tenkte jeg da jeg hørte landeplagen "What's in it for me" første gang. Stort var derfor sjokket da jeg zappet innom den nye (og forøvrig fryktelig dårlige) musikkanalen The Voice, og fikk se dama i full utfoldelse. For det var ingen dame - det var et barn! Og i tillegg et ganske lite et. Jeg ble faktisk temmelig satt ut da jeg så hvordan musikkvideoen forløp. For hva så jeg? Jo, her har noen etter beste evne forsøkt å forkle ei lita jente til en slags forførerisk, sexy, trutmunnet diva. Profesjonell bruk av kosmetikk og fjong kameraføring forhindrer likevel ikke at hun ser ut som hun har tatt for seg av mammas sminkepung og kledd seg ut som "pen dame".

Det er likevel ikke det jeg reagerer på. Både sangen og videoen er temmelig tydelige i sitt seksuelle uttrykk. At et barn er frontfigur blir derfor ikke bare feil, det blir opprørende. Hun kan umulig være over 12 år og er etter alt å dømme knapt i gang med puberteten. Måten hun ter seg på i videoen er tydelig regissert og etter gammel oppskrift; trutmunn, lokkende blikk, stønning og vrikk. Det kan kanskje funke med Britney og Christina, men de har i alle fall fullt utviklede bryster. Jeg lurer på om det bare er meg som reagerer på dette?

 

Jeg spør meg selv: Hvor er foreldrene til denne Amy Diamond?

Såh, det var ukas utblåsning.


hits