Tålmodighet er en dyd - en oppfølging av forrige post

For ikke å komme i skade for å ødelegge moroa for de som ikke har lest ut Harry Potter and the Half-Blood Prince, skal jeg ikke si noe som helst om handlingen.

 

Men jeg kan si så mye som dette: Rowling kan dette med å holde folk på pinebenken. Nå blir det vel i alle fall to år til vi får vite avslutningen på dette stadig mer vanvittige eventyret. For vanvittig er det.

 

Igjen - jeg forundres over meg selv som blir så engasjert i en barnebok. Men er det egentlig en barnebok? HP and the Philosopher's Stone er det definitivt. Chamber of Secrets også. en så blir det verre. Etter som Harry vokser til blir bøkene mørkere og mer alvorlige. Vonde hemmeligheter avsløres, tilsynelatende umulige prøvelser må gjennomgås. Mennesker blir drept, og slett ikke bare de onde. Jeg tror at en stor del av årsaken til at disse bøkene er så populære ligger i nettopp dette. At leserne - og målgruppen er først og fremst barn, eller unge ungdommer - ikke blir forskånet for noe. De vonde tingene pakkes ikke inn. Jeg tror at dette gjør at mange barn føler de blir tatt på alvor som lesere, de blir utfordret også på et følelsesmessig plan. For oss voksne blir lesningen engasjerende fordi vi historien i tillegg til å være uutholdelig spennende er skrevet veldig godt, ingen detaljer er overlatt til tilfeldighetene, spor legges ut og følges opp (ofte skjult på fiffige måter) og vi blir budt på stadige overraskelser.

 

En blogg jeg tittet på refererer til noen som mener at en årsak til at voksne leser bøker som dette er fordi de har behov for en regresjon til barndommen. Tja, dette var jo svært freudiansk, men har kanskje noe for seg for enkelte. Selv tror jeg det handler mer om at dette er god litteratur. Det er derfor vi leser Astrid Lindgrens fortellinger med glede til vi blir gamle, men lar være å lese Bobseybarna om igjen.


Hurra for Harry

Jeg vil ikke være på jobb! Det eneste jeg har lyst til er å sykle hjem så fort jeg kan til den forlokkende festen som ligger hjemme på stuebordet og venter. Hva snakker jeg om? Harry Potter and the Half-blood Prince, vel!

 

Ja vel, så er jeg kanskje barnslig som lar meg begeistre slik av en fortelling om en guttunge som tilfeldigvis også er trollmann. Men jeg er sannelig ikke alene om å være en av dem som har ventet spent i to år på å få vite hva som skulle skje etter kampen om den mystiske profetien. Som humrer fornøyd av fiffige ordspill, skarpe sarkasmer og en historie som er et oppkomme av rik fantasi, en dyp språkforståelse, fortellerglede og tradisjon.

 

Jeg har nå nilest meg gjennom en tredjedel av boka og synes dette lover veldig bra. Det jeg hadde å utsette på forrige bok - en del unødvendige omveier og litt vel mye "snikksnakk", er skrelt vekk. Handlingen er derfor mer fortettet og konsentrert. Fra første side er det rett på sak og allerede i de første kapitlene får vi foruroligende og oppklarende (eller?) informasjon. Jeg er med!

 

Det er sikkert ting å utsette på denne boka, som på alle andre bøker - jeg venter med å eventuelt uttale meg om det til jeg har lest den ut. Det viktigste for meg er akkurat nå nettopp det!


Det glitrer for og det glitrer bak

Når man er lenket til arbeidsplassen sommeren gjennom gjelder det å ta for seg av de gleder fritiden kan by på i vår deilige hovedstad. Med 30 grader pluss og et øyparadis 20 minutter unna, har ikke jeg fritidsproblemer.Tidligere har Gressholmen vært en favoritt hos meg, men etter at den også har blitt det hos brorparten av resten av oslobeboerne, var det på tide å trekke videre. Min gode venn R tok meg en formiddag med til Langøyene, som jeg tidligere har vært skeptisk til på grunn av den skitne og grumsete stranda. Han viste meg derimot til et annet sted på øya, med fine og glatte svaberg, frisk sjø og blåskjell, og velsignet fritt for folk.

 

Men hvor lenge var Handbag (i denne anledning i form av en fjong strandveske) i Paradis? Lenger enn jeg hadde forestilt meg, for plutselig ble det mer paradisisk enn jeg hadde kunnet drømt om. Vi hadde visst lagt oss til rette akkurat der enkelte liker å boltre seg au naturel.

 

Jeg har ikke noe problem med nakenhet - faktisk har jeg en liten karriere som nakenbader selv. Forskjellen på meg og "de andre" er at jeg foretrekker å nyte naturen naturlig helt for meg selv, eventuelt sammen  med noen jeg kjenner mer enn godt. Jeg skjønner derimot godt at når jeg har lagt meg til midt i et område som (uvisst om det er offisielt eller uoffisielt) er annektert av den nakne horde, kan jeg ikke klage over fritt utsyn til (og innsyn i) andres kropper. Jeg skjønner også at jeg ikke kan regne med at alle andre er like bluferdige som meg selv, spesielt ikke på et sted der de fleste har en felles interesse. Jeg kunne ha gått et annet sted, men gjorde det ikke (hallo, det er det fineste stedet på øya!). Men selv om jeg ikke tar av meg bikinien og deltar i festen, kan ingen nekte meg å observere. Her er hva jeg fant:

 

Nakenfolket har som gruppe en svært høy BMI. Overvekt er utbredt.

De liker ikke å sitte eller ligge stille så lenge av gangen. Det gjelder å traske rundt på svabergene, gjerne så tett inntil andre som mulig - særlig etter å ha tatt et bad, slik at man kan dryppe av seg. 

De er ikke glade i kroppshår. Det bør fjernes, også på de mest intime steder.

Fottøy og/eller hodeplagg er ikke i samme kategori som badetøy. Dette kan og bør brukes hele tiden.

Det er ikke nødvendig å sitte med beina samlet.

 

Nå sier jeg takk for i dag, og tar første båt ut til øyene:-)


Spar penger!

Hvordan? La være å se Klodenes kamp. Det er gode penger spart.

 

Oslo kinomatografer: Jeg vet nok hvorfor dere har satt opp denne filmen. Det er fordi den kan puttes i kategorien "storfilm", slik at dere kan ta 85 kroner billetten også etter premierehelga. Men kom ikke å si at dere leverer et kvalitetstilbud.

 

Steven Spielberg: Noen ganger er det like greit å gi seg mens leken er god.

 

Tom Cruise: Nei, nei.


Fra baksiden av kassen

Jeg fikk plutselige flashbacks da jeg leste denne bloggen og så denne etterpå. Det er ikke lenge siden jeg selv hadde det noble virke butikkmedarbeider, og er det noe jeg vet alt om, så er det folk som handler, og hvordan de ter seg.  

 

Jeg var så heldig at jeg i studietiden jobbet for et av byens hovedseter for litteraturformidling, og arbeidsstedet befant seg midt i et av Norges best bemidlede områder. Jeg kunne ikke ha bedt om en hyggeligere arbeidsplass - fantastiske kollegaer, real sjef og rabatter på det jeg helst ville ha. Den mørke baksiden ved det hele var kundene. Og det er jo en kjent sak at en nødvendig konsekvens av butikkarbeid er å forholde seg til kunder, og aller helst gjøre dem til lags. Første dag på jobb fikk jeg beskjed om at her var det faktisk slik at kunden alltid hadde rett - jeg hadde bare å smile, nikke og gjøre alt i min makt for å tilfredsstille ethvert behov - uavhengig av rimelighetsgrad. Nuvel, tenkte jeg (med min tidligere sjef friskt i minne, hun som ikke la to pinner i kors for å forvise frekke kunder fra butikken - på livstid - om hun følte for det), så ille kan det vel ikke bli. Lite ante jeg. Regelen viste seg å være slik at graden av frekkhet, nedlatenhet og ignoranse (også overfor andre kunder) økte proporsjonalt med bankkontoen. Og som sagt, i dette nærområdet er det ikke finansene det står på. (I motsetning til den forrige butikkjobben min, på Steen&Strøm, der brorparten av kundene var sosiale kasus av ett eller annet slag. Og mye hyggeligere.)

 

Ikke misforstå. Selvsagt var det hyggelige kunder også, faktisk opptil flere på en dag. Men det gikk ikke én dag uten at jeg ble helt satt ut av hva mennesker kunne få seg til å si eller gjøre. "Nå har jeg opplevd alt", tenkte jeg stadig, men gang på gang fikk jeg den i fleisen. Til tross for hyggelige smil og vennlige "hei"og tilbud om hjelp og veiledning fra kunnskapsrike og engasjerte ansatte, var en skummelt stor del av kundegruppen frekke i kjeften, nedlatende, ignorante og framfusende - også i forhold til andre kunder. Å være krevende er én ting. Dette var noe helt annet. Og det er som denne mannen sier: Dette er voksne folk, selv om mye tyder på det motsatte.

Ofte fikk jeg følelsen av at mange gikk ut i fra at jeg måtte være mindre intelligent siden jeg "bare" jobbet i en butikk (og i tillegg var ung og blondine...), og at de av den grunn kunne ture fram som de ville. Jeg opplevde å få spørsmål à la dette: "Har dere den nye boka til X? Eller nei, du vet vel ikke hvem det er, du." (Så snudde de seg gjerne rundt for å se etter en eldre, helst mannlig, kollega) Jeg hadde lyst til å skrike "Jeg har hovedfag, for faen! Cand. Philol! Vet du hva det er? Jeg har lest flere bøker i mitt unge liv enn du noen gang kan drømme om å gjøre!" Eller noe lignende. Men jeg bet det i meg og smilte strålende mens jeg sa med største selvfølgelighet, "Joda, vi har både den nye boka til X - den ligger på torget der borte, og vi har også hele backlisten, både i paperback og innbundet. Jeg vil særlig anbefale den andre romanen, som jeg mener er mye mer fullendt og poengtert enn den første. Hvis du liker denne forfatteren vil jeg også tipse deg om Y, en fransk forfatter som X er tydelig inspirert av." Og så videre. Som regel måtte det en regle av denne sorten til før det begynte å demre for vedkommende at verken jeg eller noen av mine kollegaer var utplasserte på tiltak fra sosialkontoret. (Snarere var utdanningsnivået skremmende høyt i forhold til inntekt). Dette gikk forsåvidt begge veier. Vi - de butikkansatte- brukte mye tid på å løpe på bakrommet og himle med øynene over hvor dumme, korttenkte og lite opplyste flere av våre kjære kunder var, som klarte å lire av seg spørsmål som dette:

 

- "Jeg skal ha en bok men jeg husker ikke forfatteren, tittelen eller hva den handlet om. Hva? Vet du ikke hvilken jeg mener?" (Utrolig nok, etter litt research klarte vi faktisk ofte å spore oss fram til den riktige boka...Uten nødvendigvis å få noe credit for det.)

- "Jeg skulle gjerne hatt den gule boken" (Hyllene er fulle av "gule bøker)

- "Hva? Får jeg ikke rabatt når jeg kjøper flere bøker?" (Som om du trenger rabatt, din styrtrike kakse)

- "Jeg skal ha den fjerde boka i serien om De Tre Ringene. Harry Potter heter den. Finnes den ikke, sier du? Å joda, jeg har jo kjøpt den før!" (Det hjelper ikke å vise vedkommende alle Norges bokdatabaser som alle viser at denne boka aldri har eksistert, heller ikke å ymte frampå om hvilken bok man tror vedkommende muligens tenker på.)

- En kunde kommer strenende inn i butikken, kaster kjapt et blikk til høyre og venstre før han haster opp mot kassen, baner seg vei mellom fulle torg og høye stabler og spør: "Har dere ikke bøker?" (Need no comment)

Faktisk hadde vi en bok der vi skrev ned "verstingene", til stor glede og underholdning. Vår lille trøst før vi klistret på oss service-smilet, stålsatte oss og gikk ut i butikken igjen.

 

Nå jobber jeg ikke i butikk lenger. Jeg savner kollegaene og det gode arbeidsmiljøet, men jeg har ikke noe ønske om å komme tilbake til kundene. Jeg er kanskje unormalt godt oppdratt, for det ville ikke falle meg inn å snakke slik til butikkansatte - eller noen andre for den del - som jeg opplevde å bli snakket til selv. Og var jeg det ikke før, er jeg nå alltid bevisst på å være høflig, blid og grei mot de som jobber i butikkene jeg handler i.


Sommer i ørene

Jeg kan godt skrive litt om sommermusikk, jeg!

 

For to år siden jobbet jeg på Vestre gravlund, og de fleste som jobbet der gikk rundt og hørte på usikk mens de spadde og plantet, meg selv inkludert. Det gikk i Petre for det meste, og de sangene som surret og gikk da har for evig blitt forbundet med sommer siden (det var en veldig sommerlig sommerjobb!). For eksempel Eminems Without me, The Streets' Let's push things forward, Karin Parks Superworld Unknown, Beyoncé og Jay Z med Crazy in love - og mange flere. Alle setter meg i skikkelig sommermodus.

 

Et av de beste sommermusikkminnene mine er fra 1994 og handler om Lisa Ekdahl og albumet med samme navn. Mye tid ble tilbrakt på glassverandaen, i hagen og i hengekøya mens Vem vet sullet og gikk. Selv om jeg nå synes denne musikken er litt vel sukkersøt, får jeg gode sommervibber av den og hører på den litegrann hver sommer. Du ãr en saga fõr att vara sann...

 

Manu Chao er også veldig sommerlig synes jeg! Me gustan los aviones, me gustas tu... Deilig, underlig og ganske morsomt.

 

Jeg er litt miljøskadd fra barndommen av, og har et nært og litt sentimentalt forhold til viser av denne typen, som er ren og skjær konstentrert sommerstemning. Evert Taubes viser om den glade laksen og livsnyteren Rønnerdahl forbinder jeg også med markblomster, jordbær, sommerkjoler og solnedganger. Disse ble spilt og sunget titt og ofte i lune sommerkvelder da jeg vokste opp. Her er en liten smak av den kanskje mest kjente, men kanskje og den aller fineste?

 

Kalla den Änglamarken eller himlajorden om du vill
Jorden vi ärvde och lunden den gröna,
vildrosor och blåsippor och linblommor och kamomill
Låt dem få leva, de är ju så sköna.
  

Ellers er jeg redd det blir mye Coldplay på meg i sommer.


hits