Iiiiiiiiii-dol! Poffff - og der gikk lufta ut av den ballongen.

Dagbladet skriver i dag at Tor Milde kan fortelle at dette blir hans siste sesong som Idol-dommer. I fjor sa han visstnok til Se&Hør at ett år til fikk holde. La oss nå inderlig håpe at TV2 skjønner at dette også gjelder for Idol som sådan - i alle fall for nå.

Etter fire sesonger er Norge bånnskrapt for det som måtte finnes av eventuelt talent, og vi ser jo nå at det man sitter igjen med etter X antall auditions og delfinaler er sørgelig blottet for nettopp det.

Definisjonen av et idol er så vidt jeg vet noen man ser opp til, beundrer og kanskje forsøker å ligne.
Disse har ingen verdens ting med dette å gjøre.

Jeg husker godt den første, og delvis også den andre sesongen av Idol, da fredagens sending akkompagnerte vorspielet og alle som en kastet seg inn i ivrige diskusjoner om hvem som sang best, eventuelt verst, kjoler, hår og sminke, og kanskje sendte noen også endatil inn en sms-stemme til sin favoritt. (Jeg har gjort dette kun en eneste gang, sløvet av feber og influensa og deprimert fordi jeg ikke kunne gå på fest. Da klarte jeg såvidt å sende inn en stemme til Alejandro, "bamsemumsen", før jeg utmattet falt tilbake på putene og sovnet fra det hele.)

Nå forbigås idolfredagen i stillhet for min del. Det er på linje med Skavlan og Beat for Beat, ikke prioritert. Noen ganger har jeg fått med meg reprisen, som regel mens jeg farter rundt og gjør husarbeid eller lignende, og da også uten å følge med på skjermen. Og det er når man ikke ser deltakerne opptre, kun hører dem, at man innser at Idol må stoppes. Vivian virker kanskje grei når man ser hennes pene åsyn på skjermen. Det samme kan vel også Siri gjøre. Men når stemmen er der alene, uten dette forskjønnende filteret... Vel, da er det ikke mye igjen å idolisere.

Jeg merket plutselig at jeg ble litt overrasket over meg selv fordi jeg tydeligvis har sterke meninger om dette. Det er nok fordi jeg synes Idol var stat i begynnelsen. Kurt, vettu. Nå tror jeg man må vente en generasjon eller to før man setter i gang igjen, for Kurter vokser åpenbart ikke på trær.

Jeg - en kjerring?

Med skjelvende hender går jeg i gang med den mye omtalte kjerringtesten. Er jeg kjerring? Tror det ikke, men nå får vi se, da. Under fem "ja" og jeg kan pust trygt. Opp til ti, og jeg bør skjerpe meg. Får jeg mer enn ti, tyder det på at jeg er en kjenner av salmiakk og brodergarn, men får jeg over tjue "ja" er det bare å resignere og innse at jeg er og blir en kjerring.

Ok, here goes:

Du bruker mer penger i uka enn i helgene.
NEI. Bruker jevnt over for mye uavhengig av dag.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en.
NEI.

Du rydder jevnlig i dypfryseren.
NEI. Der er det fint lite å rydde i.

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”.
NEI. Jeg kjøper visst dyrere vin for hvert år som går.

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag.
NEI. Vet sjelden hva jeg skal ha før jeg er på butikken for å handle.

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær
JA. Det er et ubestridt faktum. Men det er helt klart mer tungvint, og jeg bruker derfor som regel tørrgjær.

Du synes middag kl 19.00 er sent.
NEI. Helt normalt.

Du har fem kasser med julepynt.
NEI. En halvfull skoeske.

Du kjøper julepynt på salg i januar.
NEI. Jeg kjøper sko.

Du snakker heller med kvinner på fest
NEI. Det blir hipp som happ.

Du blir lykkelig over en ny kjele.
NEI. Men en ny kjole derimot!

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester.
NEI. Middagen spises opp.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer.
NEI.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett.
NEI. Har jeg noen gang spist det?

Du synes det er festlig med fiskekabaret.
NEEEEEI! Jeg tror jeg har skrevet et innlegg her en gang, med antikabaretpropaganda.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor.
NEI. Men jeg har en rød, heklet løper Bestemor har laget, som jeg bruker i jula til hennes ære.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie.
NEI. Har noen det?

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter.
NEI. Dronning Sonja er per definisjon ikke artig.

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt.
NEI.

Du har tellekant på trusene
NEI. Stringtruser lar seg ikke brette, og ligger derfor i en uss i skuffen.

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe.
NEI. Men jeg har en veske for hver anledning.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger.
NEI. Jeg bruker tiden på å studere vinene.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben.
NEI. Har verken balkong eller kasse.

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino.
NEI. Sekser’n er for tidlig.

Du får såpe i julegave.
NEI.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker.
NEI. Har som regel baktanker.

Du bruker samme tepose to ganger.
NEI.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil.
NEI.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset.
NEI. Hater bokklubben. Servisene deres er stygge.

Du har våtservietter i bilen
NEI. Har ikke bil.

Du soler deg i vanlig BH.
NEI. Bikini eller så blir det ikke soling.

Du danser swing til all slags musikk.
NEI. Danser av prinsipp ikke swing.

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret.
NEI. Jeg tar bomba fra brygga.

Du kjøper “gode” sko.
NEI. Men de fleste skoene mine er gode å se på.

Du har paraply i håndvesken..
JA.

Du tar selv initiativ til slektsstevne.
NEI.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass.
NEI.

Du bruker sukkerbit til kaffen.
NEI. Alle vet vel at sukker er det nye fettet?

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap.
NEI. Alt som involverer mandelmasse eller smult er bannlyst hos meg. Foretrekker dessuten champagnevorspiel.

Det ble to ja, det! Ikke verst. Jeg puster lettet ut - for denne gang.

I drømmeland

I mangel av min egen hushunk for øyeblikket, og i et anfall av fjortistilbakefall, tar jeg meg friheten å fantasere litt...


Om verdens lengste øyenvipper og denne merkelige x-faktoren.
Gi meg en kåååååååååååbbåy til mann!

8371-9



"I am perfectly convinced by it that Mr. Darcy has no defect. He owns it himself without disguise."
Den som hadde levd på 1700-tallet.

8371-10



Leo har vokst seg riktig så stor og flott.

8371-11


Min helt egen Kaptein Sabeltann!

8371-12

Når man vet hvor det gjør vondt

De som ikke zapper eller går for å gjøre noe fornuftig mens det er reklamepauser på tv, vil ha merket seg reklamen for den smertelindrende salven Zon. Filmen er av  "laget-på-begrenset-budsjett"-typen og består ganske enkelt av en dame som smører seg inn med den nevnte salven, iført steinvasket olabukse og en litt sånn sykehusaktig skjorte. Så langt, så vel, og vanligvis ville en slik reklame aldri være verdt et innlegg på en blogg. Men det er den, for sjelden har en skarve reklame vist seg å være en slik kilde til refleksjon og diskusjon.

Dette er en fantastisk reklame av følgende grunner:

1. Damen som smører seg har den svorskeste aksenten siden Benny Borg. Men er hun egentlig svensk eller er hun norsk? Dette medfører teorier og diskusjoner om dette er en samproduksjon med vårt naboland i øst. Med en herlig miks av våre to språk, skulle alle behov være dekket.

2. Følgende setning (merk, på svorsk): "Hvis du vet vart det gjør ondt, varfør behandle hele kroppen?" (med trykk og oppadstigende tonefall på hele). Herlig

3. En direkte konsekvens av punkt 2: Den løser en rekke problemer i helse-Norge. Min sambo, som er sykepleier, har igangsatt en kampanje blant sine kollegaer for å få bukt med grinete pasienter som maser om smertestillende i tide og utide (Merk: Et høyt antall av disse er narkomane på diverse narkoerstatninger, og bør følgelig ikke få i seg for mye morfin). I stedet for å proppe dem fulle av tabletter, kan de elegant ta frem tuben med zon og smøre dem der det gjør vondt!

4. At noe så enkelt kan være så irriterende morsomt.


Trikkegnikk

Dagbladets store sak i dag handler om folk som gnikker seg inntil medpassasjerer på trikk og andre offentlige transportmidler for å opphisses. Alltid like PR-kåte Espen Esther Benestad Pirelli tror dette kommer til å bli stadig vanligere i Norge etter hvert som vi blir flere her i landet. Og det er ikke noe problem.

Jeg vet nå ikke. Jeg har en klar oppfatning av at nordmenn flest er hakket for sjenerte til å la dette være måten å ha fysisk kontakt med andre på.

At dette er en vanlig "omgangsform" i andre land, fortrinnsvis land med høyere gjennomsnittstemperatur, har jeg imidlertid erfart selv. Jeg glemmer ikke en tur med undergrunnen i Roma en julidag for et par år siden. Det var stappende fullt, og på vei inn i vogna ble jeg presset inn i en annen ende enn vennene mine. Ikke lenge etter merket jeg noe annet som presset også, nemlig underlivet til en kar ved siden av meg, tett inn til hofta mi. Det jeg først trodde var vogna som ristet, viste seg å være han som gnikket og gnukket. Og jeg var stuck. Italienske banneord og andre mindre pene fraser raste gjennom hodet mitt, men jeg fikk ikke fram et ord, jeg var så paff! Gnikkeren derimot, så ut til å være i en slags behagelig trance. Han var så lav at han måtte stå på tærne for å nå opp til passelig hoftehøyde. Han hadde giftering.

Jeg prøvde fortvilt å få kontakt med vennene mine, og heldigvis var det en av dem som så meg og skjønte at jeg var i knipe. Ved neste stopp, mens flere passasjerer gikk ut, fikk venninnen min tak i armen min og dro meg bort til seg. Lettelse.

Gnikkegnukkeren våknet opp, lettere forvirret, så seg rundt. Hvor ble det av den deilige hofta?
Før vi forlot vogna, så jeg at han var godt i gang med å gnikke på en annen jente. Hun så fortvilt ut.

Pirelli Benestad (eller omvendt) ser ikke ut til å anse dette som et avvik, eller et problem. Snarere en interessant kilde til seksuell nytelse. Det er ikke, det Esben Esther. Alt trenger ikke å normaliseres. Det er flere parter som involveres i trikkegnikking. Den ene som regel ufrivillig. Det er sykt.

Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill og forøvrig kan du gjøre som du vil.

Jeg er så lei. Så utrolig lei. Kan ikke folk bare holde på med sitt, og la være å legge seg opp i andres bissniss?

Dette er bare enda en stein til lasset.

På kammerset

Jeg har en tid stusset over enkelte bloggere på imperfektum som tydeligvis skriver mest om sitt seksuelle liv  - eller kanskje det bare er fantasier? Greit nok det, folk kan skrive om hva de vil for min del, men jeg vil tro at slike nedtegnelser er mest i vedkommendes egeninteresse. Det er imidlertid umulig å unngå å legge merke til denne typen blogger, når de oppdatererer dem på bloggforumet med saftige innledninger i beskrivelsen. For meg ser det ut som dette ikke bare er en fiffig måte å lokke nysgjerrige lesere til bloggen sin,  men jeg får litt sånn blotterfølelse av det. At det å "dele" sitt intime liv med andre gjør det enda mer pirrende på sett og vis.

Kanskje tar jeg feil, kanskje er jeg en snerpe. Det holder i alle fall i massevis for meg å skumlese innledningen og fastslå at dette får denne bloggeren værsågod ha for seg selv. Not interested.

Men siden jeg faktisk finner det for godt å skrive om saken, har han kanskje fått det som han ville likevel...


Noen observasjoner i anledning dagen

Kanskje en av de viktigste grunnene til å fortsatt markere 8. mars.

Ikke det verste som kunne skjedd en havfrue!

Det er disse vi først og fremst skal gå i tog for!

Og disse! 

Disse!

Og disse!

Og mens du er i gang, kan du jo gå inn her.

Gratulerer med dagen, alle sammen!

Weekendavisen

For meg, som for så mange andre, er hver uke en eneste lang nedtelling til de o, så etterlengtede helgene. Jeg går alltid inn for å nyte dem i fulle (literally) drag, denne helgen var intet unntak.

Fredagen var preget av særdeles lav arbeidsmoral (sjefen var bortreist, men det kan umulig ha hatt noe med saken å gjøre) og siste rest av innsats vaporiserte idet et lyst hode endelig uttalte det vi alle hadde sittet og tenkt på siden lunsj: vi skal ikke ta noen øl, da? Framsynte som vi er, har vi som regel noen kalde klare i kjøleskapet. Og vips, var det helg!

Etter å ha drukket opp det vi hadde av disse måtte jeg raske på for å rekke fredagsquizen her. Det gikk sånn passe, vi bruker tydelig ikke mye eller nok tid på å holde oss oppdatert på nyheter. Men hyggelig var det som alltid, og selv om dette er et særdeles brunt og stinkende sted, ble vi til det stengte. Heter ikke Drinking Heaven for ingenting, liksom! Etter stengetid dro vi hjemover, men forvillet oss på vår vei hit  - hvor vi også ble til det stengte. Det er rart med det, den siste ølen virker alltid så riktig og nødvendig der og da... Omsider kom vi oss hjem og sovnet fulle, men lykkelige.

Lørdag opprant med strålende vær, så vi kom oss opp og gikk en lang nok tur helt bort til nærmeste kafe, hvor vi tyllet i oss nødvendige doser koffein mens vi tok den sedvanlige "lese lørdagsavisene med kritisk blikk og krasse kommentarer"-runden. Dette er især alltid en kilde til en lett blanding av irritasjon og en berusende følelse av en slags vellykkethet, siden man nok en gang får det svart på hvitt (og også rødt, siden det er påkrevd først å gjennomgå blekka med korrekturpenn for at den i det hele tatt skal være leselig) at journaliststanden ikke tilhører de mest begavede i landet. Etter dette følte vi oss som nye mennesker og tok fatt på en aldri så liten shoppingrunde som blant annet resulterte i disse fabelaktighetene.

På kvelden hadde jeg invitert til en liten sammenkomst som var så hyggelig at ingen ville gå, og resulterte i heftig dansing til morgengry. Fullt så hyggelig var det ikke å komme ut i stua søndag morgen og se skadene. Heldigvis var de ikke uopprettelige og etter noen timers skrubb og vask, samt sortering av 1 stk komplett cd samling hvor  absolutt ingen cder lå i riktig cover, følte jeg meg så kvikk at jeg overtalte min bedre halvdel til å dra på ski. Jeg elsker Oslo og det faktum at man kun trenger 1/2 time på å være i winter wonderland.

På kvelden dro vi og så denne. Jeg vet ikke helt hva jeg synes, egentlig. Fin nostalgi, upåklagelig tegning av et tidsbilde og morsomme beskrivelser av m-l'ernes temmelig sektlignende politiske tilværelse. Dessuten for en gangs skyld en norsk film hvor jeg ikke krympet meg og holdt meg for ørene av de ulidelige skuespillerprestasjonene (eller mangel på sådanne) som vi vanligvis får servert. Faktisk var dialogen merkverdig naturlig, faktisk med tilløp til troverdighet enkelte ganger, og bare det løfter jo nivået flere hakk. Likevel, for meg var ikke dette den helt store filmopplevelsen. Litt lettvint, liksom, i alle fall med tanke på at dette liksom skal være Den Store AKP-filmen.

Da vi kom hjem ergret jeg meg over at jeg var så trøtt at det var uaktuelt å sitte oppe for å få med meg helgens aller største begivenhet. Jeg måtte legge meg uten så mye som et glimt av verdens lengste øyenvipper samt kjolegalore. I dag har jeg veid opp med denne, denne og denne.

Alt i alt var dette en riktig strålende helg!



Sånn, det var dagens betraktninger fra en lånetilbakebetaler.

Dersom en student i 2006 tjener mer enn 113 027 kroner i året, mister hun eller han hele eller deler av lånekassestipendet sitt. Dette er et grep for å forhindre at studenter kommer på etterskudd med studiene sine, eller enda verre: stryk på eksamen. Da får ikke utdanningsinstitusjonene pengene de hadde regnet med. Problemet er bare noe alle foruten utdanningskomiteen på Stortinget vet, at begrepet heltidstudent i våre dager er en vrangforestilling.

Nå har imidlertid en fersk undersøkelse avslørt det de fleste med litt fartstid på lesesalen har visst om lenge: hvor mye man tjener under studiene har sjelden noe å gjøre med studieprogresjonen. Eller sagt på en annen måte, tjener du mer enn inntektsgrensen har du sannsynligvis samme progresjon som en som tjener mindre eller ikke noe.

(NB! Undersøkelsen handler kun om tall og sier ingenting om tiden brukt for å tjene sum penger eller om det er tatt høyde for normert studieprogresjon, uavhengig av inntekt.)

Etter seks år på universitet vet jeg, og mange med meg, at det å jobbe ikke nødvendigvis går ut over studiene. Dessuten er det en nødvendighet, ettersom studiestøtten nærmest har stått bom stille mens boligpriser og den generelle prisøkningen har, nettopp, økt. Studerer man ved en distriktshøyskole eller lignende kan man være heldig å få leie bolig til en pris som ikke spiser opp 3/4 av den månedlige utbetalingen fra lånekassa. Det kan man bare glemme om man bor i en by.

Et annet aspekt er dette med erfaring. Jeg vet inderlig godt at min fancy grad og gode karakterer ikke spilte hovedrollen da jeg fikk den jobben jeg har nå (en jobb jeg vet jeg er priviligert som har, selv om tidligere innlegg kan gi inntrykk av det motsatte). Det var i all hovedsak en av mine mange deltidsjobber som hadde gitt meg relevant erfaring som arbeidsgiver satte høyt. Og jeg vet at jeg har hatt bruk for den erfaringen i praksis. Det handler også om å utvide horisonten sin til ut over campus. Det at jeg jobbet ved siden av studiene gjorde meg ikke bare i stand til å kunne kjøpe sårt tiltrengte vesker og sko, jeg sparte også opp nok til å kunne reise verden over. Det kan høres så klisjé ut det bare vil, men dette har også gitt meg perspektiver og erfaringer jeg aldri hadde forestilt meg om jeg bare hadde sittet på hybelen og pugget aldri så mye.

Poenget er at jeg gjorde begge deler. Jobbet OG studerte. Døgnet har 24 timer og det er ikke slik at man leser fra 8 om morgenen til man legger seg om kvelden. Det handler om prioriteringer. Og har man fokus på det som betyr noe, trenger ikke det ene gå ut over det andre. Man kan til og med ha et sosialt liv i tillegg! For mange, meg inkludert, var jobben også en positiv avveksling, med hyggelige kollegaer og inspirerende oppgaver.

Slik det er i dag, straffes man om man fikser både det ene og det andre, er effektiv og disiplinert, tjener penger og tar eksamen. Man må velge om man vil jobbe og eventuelt miste stipend eller studere på heltid og nesten ikke ha penger i det hele tatt. Jeg ser ikke motsetningen mellom å tjene nok eller mye og å få lån og stipend. Betale det tilbake må man uansett, og hver og en må ta høyde for sin egen økonomiske situasjon (så kynisk er jeg!)


hits