I love Paris in the springtime....

S var det tilbake til gamle Noreg etter en fabelaktig pske i Paris. Fabelaktig er vel ordet som ble brukt flest ganger, siden det p utmerket vis dekket det aller meste.

I stedet for skrive side opp og side ned om Paris' fortreffelighet (den kjenner vel de fleste til uansett) frer jeg herved en oppsummerende liste med stikkord.
Champagne. 1 flaske hver dag.
Blomstrende trr.
Foucaults pendel.
4 retters frokost i Jardin Luxembourg.
Verdens mreste biff.
Slvsko.
Bursdagsfeiring. Bde min egen og Regis fra Toulouse.
Luksuskake spist med fingrene, i mangel av bestikk.
Vakre, vakre Paris. Je veux toujours reviendre.

Fint, men litt .... kjedelig?

Film: Havet innenfor
Hvor: Saga
Nr: Sndag 20. mars

Alejandro Amenbar skaper store forventninger hos meg. Og nr Javier Bardem har hovedrollen blir de ikke akkurat mindre. Og for all del - dette er en god film, langt bedre enn de fleste jeg s i fjor.
Den er (lst?) basert p en sann historie om en mann - Ramn Sampedro - som som ung ble lam fra halsen og ned etter en stupeulykke. Etter 28 r ubevegelig i en seng har han ftt nok og vil d. Men dette trenger han da hjelp til, siden han er ute av stand til ta saken i egne hender (en nesten litt makaber mte uttrykke det p, men s er filmen full av galgenhumor ogs.). En organisasjon som jobber for "en verdig dd" tar saken, og sammen planlegger de i detalj hvordan dette skal foreg uten at noen av de involverte risikerer straff.
Det er klart at filmen tar opp viktige problemstillinger, og den evner se saken fra flere sider. Den gir ogs et fint bilde av et spesielt samhold i familien til Ramn, og hvordan de forholder seg til hans nske. Rolletolkningene er gode og troverdige.
Likevel, og jeg skammer meg nesten over si det, men jeg ble aldri helt engasjert. Jeg satt der og flte at jeg burde, men ... nei. Det er en stille film, nesten beskjeden, og den sker nok ikke underholde men kanskje heller undervise? Det blir galt si at jeg ikke likte den, for det gjorde jeg. Men jeg hadde nok hpet f se et enda sterkere innlegg i eutanasidebatten.

Merknad til Oslo kinomatografer:
Tenk litt over hvilke filmer dere deler ut gratis godteri p. Ved inngangen til denne filmen fikk publikum utdelt pakker av en ny cookievariant. Vel og bra kanskje, men hele den frste halvtimen av filmen, som jeg ovenfor har beskrevet som "stille", ble overdvet av en intens og unison knitring og knasking. Det var s det gjallet i veggene. Hva med holde av disse utdelingene til filmer som "Hitch", "Masken 2" eller "The Ring 2", der filmene er brkete uansett? Bare et forslag.

Dagen derp...

Og det p en mandag. Hva kan jeg si? Det startet med et uskyldig glass vin til maten og endte med slikke jordbrmargarita fra kjkkenbenken. Denne smsen fikk jeg i dag morges:

"God morgen. Ingen skal komme her og si at vi ikke vet finne nektaren i mandager!"

Bokstavelig talt. Godt det snart er ferie!

Borgerlig eller sakralkirkelig konfirmasjon? Hva skal jeg velge, kapellan?

Jeg sitter med et skjema foran meg, ferdig utfylt. Jeg putter det i en konvolutt, skriver adresse utenp og legger det i veska. Og s gr det dager og brevet ligger fortsatt i veska. Hvorfor er det s f***a komplisert sende det? Skjemaet er for utmelding av statskirka, noe jeg egentlig burde ha sendt inn for lenge siden. Hvorfor fr jeg ikke ut fingern? Det gjelder en institusjon jeg ikke deler det minste med, er dypt uenig i at kirke og stat i det hele tatt er ett i Norge, har tatt tydelig avstand fra kristne miljer (som jeg tidligere var en del av, om enn perifer)og ser rett og slett p meg selv som ikke-troende. Jeg tror ikke p gud, ergo tror jeg heller ikke at Jesus var hans snn. Bibelen er en interessant historisk kilde, men evangeliene kan du ha for meg. Og la meg ikke en gang begynne snakke om hva jeg mener om misjon.

S hvorfor sender jeg ikke det brevet? Er det fordi jeg tenker jeg m st for det faktum at jeg som 15-ring bevisst konfirmerte meg i kirka? Fordi familien min stadig snakker om hvor varmt det var den dagen jeg ble dpt, og jeg blir litt sentimental av slikt?

Samtidig lever jeg her, i dag og er et voksent, selvstendig tenkende menneske. Oslos nyvalgte biskop har pent erklrt at han er mot homofilt samliv (man m gjerne vre homofil, s lenge man ikke ligger med noen er den aksepterte holdningen) og har en rekke andre synspunkter som river i meg. Vi har en statsminister som er PREST! Jeg skatter til Oslo kommune. Jeg vil ikke at et re av mine skattepenger skal bidra til disse menneskene og holdningene deres. Kanskje er min utmelding en av de mange sm drpene som kan utgjre en forskjell.

Jeg gr og poster brevet n.

PS: Tittelen p posten er, som kjennere vet, hentet fra "Brdrene Alvestads reportasjeforum", et undervurdert innslag i Lille Lrdag.

Ikke glemme

Filmtittel: Der Untergang
Hvor: Colosseum 1
Nr: Sndag 13. mars

Enda en film alle snakker om og som alle bare m se. Men denne gangen er det faktisk sant. Noen ganger kan man ta seg i tenke: Kan de ikke se bli ferdige med 2. verdenskrig? Jeg orker ikke flere filmer, bker og TV-programmer. Men s ser man en film som Der Untergang, og tenker at enkelte ting er universelle, man blir ikke kvitt dem selv om tiden gr - tvert om - man stter p dem gang p gang. Filmen handler kort fortalt om de siste dgnene i Hitlers bunker i Berlin. Nasjonalsosialismens fall er etter hvert et faktum, den tyske hren er tvunget i kne og de russiske styrkene nrmer seg byen med stormskritt. I bunkeren flger man Hitler selv, elskerinnen/kona Eva Braun, de nrmeste rdgiverne, ministrene og de militre overhodene, samt sivile, som sekretren Traudl Junge. Mye av filmen er basert p hennes fortelling som kom ut i bokform for et par r siden.

Egentlig er denne filmen etter min mening mest interessant som psykologisk studium. betrakte hvordan intelligente, tenkende mennesker lar seg blinde og lede av en mann besatt av det vi n ser klart som sinnssyke ideer. En av de aller nrmeste, Albert Speer (som det n gr et stykke om p Nationaltheatret), hevdet helt til sin dd at han ikke visste noe om Holocaust og de andre grusomhetene som foregikk, og det til tross for at han var en av dem som levde tettest p Hitler. Om han skapte seg sin egen illusjon kan man bare spekulere p. se hvordan Fru Goebbels gir sine seks barn gift fordi hun ikke vil at de skal vokse opp i et land der nasjonalsosialismen rder, er temmelig sterk kost.

De fleste vet mye om hva som skjedde i disse dagene. Det er ikke ndvendig at jeg gjenforteller det. Men filmen er severdig, mest p grunn av den fortettede, intense stemningen, disse menneskene som vakler mellom flge freren sin i dden eller rmme fra Berlin, den konstante lyden av bomber... Det er nok et av de viktigste yeblikkene i vr historie, og vi har godt av bli minnet p at dette faktisk kan skje - og har skjedd - igjen og igjen.

Friday, I'm in love...

Herlige, herlige fredag. Jeg tar meg selv i lengte etter fredagen allerede p sndag. Egentlig alarmerende og signal om at man kanskje burde gjre et og annet med situasjonen, men s har man i alle fall noe glede seg til.

Jeg kan nesten ikke vente med komme hjem, etter en snartur innom H&M for kjpe noen redobber jeg ikke trenger, tappe et glass fra kartongen som str strategisk og svrt gjennomtenkt plassert, hre litt p Annies nye cd og glede meg til jentene kommer p besk. I kveld blir det idol og vin og svrt mye klisjeaktig jenteprat, idet ikke bare n, men flere av oss str oppe i bemerkelsesverdige situasjoner med diverse herremenn. Kunne ikke vrt bedre!


Til deg som mtte stikke innom - god helg!

Vi r mnga, vi r hlften...

S var det kvinnedag igjen, og aldri har vel avisene vrt fullere av kvinnestoff - hva kjente kvinner skal gjre i dag, hva de mener vi andre br gjre, tips til kvinnelitteratur vi kan lese, kvinnefilmer vi kan se og konserter med kvinnelige artister vi kan g p. Er det rart mange synes kvinnedagen har utspilt sin rolle?


Jeg er ikke av dem. Her i landet opplever nok de fleste kvinner ikke at de diskrimineres i sin hverdag, og de fleste av oss tar det vel for gitt at vi skal behandles likt som menn bde karrieremessig og ellers. P mange mter m man kunne si at vi har kommet langt. Likevel er det slik at de fleste tar det som en selvflge at det er kvinnen som er hovedomsorgsperson nr et par har ftt barn - ogs etter ammeperioden. Nr en mann velger ta mesteparten av fdselspermisjonen, blir det sett p som et storverk og Dagbladet Magasinet skriver straks en rekke artikler om fenomenet. Politikerne som styrer landet vrt for tiden vil rokke ved kvinnens rett til selvbestemt abort. Og s videre.

Likestillingsdirektr Long Litt Woon skriver i en kronikk i dag at likestillingsarbeidet i dag frst og fremt handler om makt og maktbalanse, og opprette en jevnere maktfordeling mellom menn og kvinner. Det finnes utallige eksempler p hvordan denne fordelingen er skjev. Woon mener at likestillingskampen har blitt ufarliggjort, og det tolker jeg som nettopp det at mange, ogs kvinner, ikke ser verdien av kvinnekamp og avfeier dagen i dag som "utgtt p dato". Vi har da valgfrihet p lik linje med menn. Men er vi virkelig s tilfreds? Jeg vil gjerne sitere Woon:


"Troen p individers frie valg gjr oss blinde for hvordan vre valg "tilfeldigvis" er svrt kjnnede. Det er kvinnenes "frie valg" som har frt dem til den frynselse siden av arbeidsmarkedet, og mennenes "frie valg" som har frt dem til frynsegoder og fallskjerm - med det resultatet at menns lnn er 19 % hyere enn kvinners."


Jeg lar det st ukommentert.

I tillegg er det saker som ikke eksisterte, i alle fall ikke i p langt nr s stor grad, da kvinnekampen var som hetest. Trafficking er for eksempel et problem vi ikke kan unng la oss berre av. Kvinnesak handler ogs om solidaritet over landegrensene.

Jeg tror ikke seg skal si s mye mer - jeg kunne egentlig holdt det gende en stund. Jeg tror heller jeg avslutter dagens post med dette sitatet, som jeg fikk tilsendt i dag av en mannlig kollega. Dette skrev Dagbladets sjarmerende sportsjournalist under VM p ski i 1958, etter at han hadde sett kvinner g langrenn for frste gang:

"Grsdagens kvinnelangrenn er mitt styggeste idrettsminne til dags dato. De kvinnelige tilskuerne mtte fle seg nedret p sitt kjnns vegne, s uskjnt var dette innslaget i rets verdensmesterskap at man gikk nedsltt og kvalm hjem fra Skistadion. Det var kvinneidrett i sin aller verste avskygning. Det var rent vondt se hvordan jentene kom inn gjennomsvette og segneferdige, bustet p hret og grimet i ansiktet. Bare et par hederlige unntak fantes, blant dem Norges Ingrid Wigerns, som til og med holdt make-up`n i orden."


Det passer bra feire dagen med en rd veske:

veske


Trekkspillterror

Hovedstaden har blitt invadert av trekkspillspillende menn. De plasserer seg på gatehjørner med ca. 50 meters avstand fra Nationaltheatret til Jernbanetorget, og jeg har også hørt rykter om at det også spilles på Helsfyr t-banestasjon. Det merkverdige er at de alle som en spiller den samme melodien! På den måten kan man få den servert sammenhengende langs hele Karl Johan. I det en av dem glir ut av høreavstand, kommer den neste innenfor hørevidde. Jeg prøver å huske hvor jeg har hørt melodien - mener den dukket opp i Kubrickfilmen Eyes Wide Shut?

 

Siden jeg er av dem som mener gatemusikanter burde nektes adgang til landet dersom de ikke har høyere musikkutdannelse, sier det seg selv at dette er på grensen til terror. Følgende spørsmål melder seg: Hvor kommer disse trekkspillerne fra? Hvem har innbilt dem at de kan spille? Og hvorfor kan de bare én melodi?


Deli de luca

Det er slett ikke moro å være foruten kjøleskap, ei heller uten komfyr. Jeg tar meg selv i å tenke "I dag kan jeg lage curry til middag" og i det jeg har tenkt det, og allerede begynt å glede meg til deilig thaimat, slår realiteten ned i hodet på meg. Nei, jeg kan jo ikke lage det, jeg har jo ikke komfyr. Det eneste jeg har er vannkoker og det fins grenser for hvor mye rett i koppen man orker å ha i seg. I går etter jobb gikk jeg derfor resolutt inn på min "lokale" Deli de luca og kjøpte meg en takeaway nudelrett. Det har jeg aldri gjort før. For det første er slike ting uforholdsmessig dyrt, og sjelden smakfullt. Jeg er en gastronom og foretrekker å kokkelere selv. For det andre representerer det en livsstil jeg ikke vil assosieres med.

 

Og nå skjønner jeg enda bedre hvorfor. Deli de luca popper opp over hele Oslo, og sikkert også snart i resten av landets byer. De går inn for å se fristende og delikate ut, og litt "utenlandske", med en rekke varer den gjennomsnittlige nordmann før bare har hørt om eller kunnet kjøpe på taxfree. Som for eksempel Skittles, Oreos og Kettle Chips. I tillegg kan kjeder som Narvesen og 7-eleven gjerne få konkurranse for min del. MEN - Deli de luca er dessverre aller mest en glanset fasade. Under deli-looken er det dyrt og dårlig, i likhet med sine bransjefeller. Biffnudlene jeg kjøpte i går var langt mer fristende å se på enn pizzastykkene og paiene, noe som gav dem et definitivt fortrinn, men dessverre smakte de rett og slett ille. Hvordan er det mulig å bomme så med en så enkel rett? Jeg har kjøpt nudler fra en gatevogn i Bangkok som smakte himmelsk i fohold til dette.

 

Jeg spør meg også: Hva sier det om oss når vi ukritisk omfavner slike etablissementer? Slik jeg ser det oppfordres vi til å føre en livsstil der alt skal gå raskt og uvørent og vi lures til å tro at det er sunn mat vi kjøper. Slik virker det liksom ikke så ille. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg har ikke noe til overs for denne måten å leve på.

Til Deli de lucas forsvar skal det sies at de ansatte er veldig hyggelige og høflige. Eller kanskje det også bare er fasade?


Girliegirlie

Jeg har oppdaget de mest fantastiske illustrasjoner, laget av en mann ved navn R. Nichols. En mann! Det går nesten ut over min fatteevne at en mann har kreert disse ultrafeminine tegningene (men så har jeg aldri sett Homsepatruljen heller).

 

Skoshopping:

Skoshopping


 

Margaritas:
party

 

Jeg satte selvsagt sporenstreks i gang med å finne ut hvor disse fabelaktige små dropsene er å få tak i. Ikke i Norge - selvsagt. Men i Paris! I en butikk som heter Fresh i Rue du Cherche Midi, ikke langt fra Jardin Luxembourg. Det passer utmerket, siden jeg om ikke lenge skal dit - og det er i mitt nabolag. Det er umåtelig synd at man ikke skriver brev lengre - man får jo sjokk om det er noe av personlig art i postkassa. Jeg skal ta meg i nakken og gjøre noe med det. Det vil være en stor glede å spre disse herlighetene til forsømte venner.

 

Catwalk:

NYC

 

Jeg får assosiasjoner til Miami, til filmen Catch me if you can og femtitall. Ah, faboulous!


Vin gjr fin

Filmtittel: Sideways

Når: Søndag 27. februar

Hvor: Vika kino

 

Sideways er en film det er vanskelig å ikke like. Og den har også blitt mektig populær, med Oscarnominasjoner og festivaldeltakelser (selv om det vel har vært sterkere rolleprestasjoner enn Virginia Madsens). Det er ikke så ofte en såkalt "independent film" slår så an i sitt hjemland USA. Kanskje fordi den er koselig, småmorsom og i feelgoodsjangeren. Samtidig må den kunne sies å være en hyllest til en annen del av California enn det typiske Santa Monica Beach-bildet, med badedraktkledde blondiner som går på rulleskøyter på boardwalken. Her er det nemlig vinen og vindistriktene som står i fokus, og man blir tatt med på kjøretur til de små byene som ligger mellom vingårdene. (Litt hjemmekoselig for oss nordmenn også, med bynavn som "Solvang", der restaurantene heter sånt som "Andersen's")

 

Historien handler kort fortalt om de to vennene Miles og Jack som skal på en ukes tur i vindistriktene før Jack skal gifte seg. Miles er skilt og deppa og Jack er horny. Miles vil at turen skal handle om vin og kameratskap og for Jack er det først og fremst om å gjøre om å få seg noen damer før bryllupet. Det blir en interessant uke. De møter etter hvert venninnene Maya og Stephanie, og de finner tonen med hverandre på ulikt vis - Miles også, til tross for at han stort sett er sur og gretten. Og til tross for litt krøll går det faktisk ganske bra til slutt.

 

Man kan vel si at filmen handler om vennskap og kjærlighet, eller søken etter kjærligheten. Kanskje ikke en veldig viktig film - den faller nok i kategorien harmløs, men absolutt en fornøyelig opplevelse. Ikke minst fikk jeg veldig lyst på vin - det var som da jeg så Hallstrøms "Chocolat" og ikke hadde sjokolade. I Sideways blir man inspirert til å smake på nye viner - særlig Pinot Noir-viner, og jeg tar også gjerne en tur til Californias vindistrikter.


Flytting

I går flyttet jeg. Nå når lasset er båret ned to etasjer og opp tre, med en god del bilturer i mellom, føles det veldig bra. Det er en flott leilighet vi har fått, supersentralt, stukkaturprydet og ikke så verst billig heller til Oslo sentrum å være. Det er bare én strek i regningen - kjøleskapet som vi sleit oss ut med i går, bar opp flere smale trapper og greier, er muligens ødelagt. Fikk nettopp telefon fra samboeren som sa at det hadde begynt å ryke da kontakten ble satt i. Oh, mama. Men jeg har bestemt meg for å ikke ta på vei før jeg selv har sett på sakene. Det er et kjøleskap av den gamle sorten, og de pleier å være solide. Jeg orker ikke å tenke på at all bæringen var forgjeves og - skrekk og gru - at det kan bli mer. Forløpig bruker vi den kalde loftstrappa som kjøleskap, og håper ikke naboene lurer hvis de ser ost og juice i trappa.

hits