I love Paris in the springtime....

Så var det tilbake til gamle Noreg etter en fabelaktig påske i Paris. Fabelaktig er vel ordet som ble brukt flest ganger, siden det på utmerket vis dekket det aller meste.

I stedet for å skrive side opp og side ned om Paris' fortreffelighet (den kjenner vel de fleste til uansett) fører jeg herved en oppsummerende liste med stikkord.
Champagne. 1 flaske hver dag.
Blomstrende trær.
Foucaults pendel.
4 retters frokost i Jardin Luxembourg.
Verdens møreste biff.
Sølvsko.
Bursdagsfeiring. Både min egen og Regis fra Toulouse.
Luksuskake spist med fingrene, i mangel av bestikk.
Vakre, vakre Paris. Je veux toujours reviendre.

Fint, men litt .... kjedelig?

Film: Havet innenfor
Hvor: Saga
Når: Søndag 20. mars

Alejandro Amenàbar skaper store forventninger hos meg. Og når Javier Bardem har hovedrollen blir de ikke akkurat mindre. Og for all del - dette er en god film, langt bedre enn de fleste jeg så i fjor.
Den er (løst?) basert på en sann historie om en mann - Ramòn Sampedro - som som ung ble lam fra halsen og ned etter en stupeulykke. Etter 28 år ubevegelig i en seng har han fått nok og vil dø. Men dette trenger han da hjelp til, siden han er ute av stand til å ta saken i egne hender (en nesten litt makaber måte å uttrykke det på, men så er filmen full av galgenhumor også.). En organisasjon som jobber for "en verdig død" tar saken, og sammen planlegger de i detalj hvordan dette skal foregå uten at noen av de involverte risikerer straff.
Det er klart at filmen tar opp viktige problemstillinger, og den evner å se saken fra flere sider. Den gir også et fint bilde av et spesielt samhold i familien til Ramòn, og hvordan de forholder seg til hans ønske. Rolletolkningene er gode og troverdige.
Likevel, og jeg skammer meg nesten over å si det, men jeg ble aldri helt engasjert. Jeg satt der og følte at jeg burde, men ... nei. Det er en stille film, nesten beskjeden, og den søker nok ikke å underholde men kanskje heller undervise? Det blir galt å si at jeg ikke likte den, for det gjorde jeg. Men jeg hadde nok håpet å få se et enda sterkere innlegg i eutanasidebatten.

Merknad til Oslo kinomatografer:
Tenk litt over hvilke filmer dere deler ut gratis godteri på. Ved inngangen til denne filmen fikk publikum utdelt pakker av en ny cookievariant. Vel og bra kanskje, men hele den første halvtimen av filmen, som jeg ovenfor har beskrevet som "stille", ble overdøvet av en intens og unison knitring og knasking. Det var så det gjallet i veggene. Hva med å holde av disse utdelingene til filmer som "Hitch", "Masken 2" eller "The Ring 2", der filmene er bråkete uansett? Bare et forslag.

Dagen derpå...

Og det på en mandag. Hva kan jeg si? Det startet med et uskyldig glass vin til maten og endte med å slikke jordbærmargarita fra kjøkkenbenken. Denne smsen fikk jeg i dag morges:

"God morgen. Ingen skal komme her og si at vi ikke vet å finne nektaren i mandager!"

Bokstavelig talt. Godt det snart er ferie!

Borgerlig eller sakralkirkelig konfirmasjon? Hva skal jeg velge, kapellan?

Jeg sitter med et skjema foran meg, ferdig utfylt. Jeg putter det i en konvolutt, skriver adresse utenpå og legger det i veska. Og så går det dager og brevet ligger fortsatt i veska. Hvorfor er det så f***a komplisert å sende det? Skjemaet er for utmelding av statskirka, noe jeg egentlig burde ha sendt inn for lenge siden. Hvorfor får jeg ikke ut fingern? Det gjelder en institusjon jeg ikke deler det minste med, er dypt uenig i at kirke og stat i det hele tatt er ett i Norge, har tatt tydelig avstand fra kristne miljøer (som jeg tidligere var en del av, om enn perifer)og ser rett og slett på meg selv som ikke-troende. Jeg tror ikke på gud, ergo tror jeg heller ikke at Jesus var hans sønn. Bibelen er en interessant historisk kilde, men evangeliene kan du ha for meg. Og la meg ikke en gang begynne å snakke om hva jeg mener om misjon.

Så hvorfor sender jeg ikke det brevet? Er det fordi jeg tenker jeg må stå for det faktum at jeg som 15-åring bevisst konfirmerte meg i kirka? Fordi familien min stadig snakker om hvor varmt det var den dagen jeg ble døpt, og jeg blir litt sentimental av slikt?

Samtidig lever jeg her, i dag og er et voksent, selvstendig tenkende menneske. Oslos nyvalgte biskop har åpent erklært at han er mot homofilt samliv (man må gjerne være homofil, så lenge man ikke ligger med noen er den aksepterte holdningen) og har en rekke andre synspunkter som river i meg. Vi har en statsminister som er PREST! Jeg skatter til Oslo kommune. Jeg vil ikke at et øre av mine skattepenger skal bidra til disse menneskene og holdningene deres. Kanskje er min utmelding en av de mange små dråpene som kan utgjøre en forskjell.

Jeg går og poster brevet nå.

PS: Tittelen på posten er, som kjennere vet, hentet fra "Brødrene Alvestads reportasjeforum", et undervurdert innslag i Lille Lørdag.

Ikke glemme

Filmtittel: Der Untergang
Hvor: Colosseum 1
Når: Søndag 13. mars

Enda en film alle snakker om og som alle bare se. Men denne gangen er det faktisk sant. Noen ganger kan man ta seg i å tenke: Kan de ikke se å bli ferdige med 2. verdenskrig? Jeg orker ikke flere filmer, bøker og TV-programmer. Men så ser man en film som Der Untergang, og tenker at enkelte ting er universelle, man blir ikke kvitt dem selv om tiden går - tvert om - man støter på dem gang på gang. Filmen handler kort fortalt om de siste døgnene i Hitlers bunker i Berlin. Nasjonalsosialismens fall er etter hvert et faktum, den tyske hæren er tvunget i kne og de russiske styrkene nærmer seg byen med stormskritt. I bunkeren følger man Hitler selv, elskerinnen/kona Eva Braun, de nærmeste rådgiverne, ministrene og de militære overhodene, samt sivile, som sekretæren Traudl Junge. Mye av filmen er basert på hennes fortelling som kom ut i bokform for et par år siden.

Egentlig er denne filmen etter min mening mest interessant som psykologisk studium. Å betrakte hvordan intelligente, tenkende mennesker lar seg blinde og lede av en mann besatt av det vi nå ser klart som sinnssyke ideer. En av de aller nærmeste, Albert Speer (som det nå går et stykke om på Nationaltheatret), hevdet helt til sin død at han ikke visste noe om Holocaust og de andre grusomhetene som foregikk, og det til tross for at han var en av dem som levde tettest på Hitler. Om han skapte seg sin egen illusjon kan man bare spekulere på. Å se hvordan Fru Goebbels gir sine seks barn gift fordi hun ikke vil at de skal vokse opp i et land der nasjonalsosialismen råder, er temmelig sterk kost.

De fleste vet mye om hva som skjedde i disse dagene. Det er ikke nødvendig at jeg gjenforteller det. Men filmen er severdig, mest på grunn av den fortettede, intense stemningen, disse menneskene som vakler mellom å følge føreren sin i døden eller å rømme fra Berlin, den konstante lyden av bomber... Det er nok et av de viktigste øyeblikkene i vår historie, og vi har godt av å bli minnet på at dette faktisk kan skje - og har skjedd - igjen og igjen.

Friday, I'm in love...

Herlige, herlige fredag. Jeg tar meg selv i å lengte etter fredagen allerede på søndag. Egentlig alarmerende og signal om at man kanskje burde gjøre et og annet med situasjonen, men så har man i alle fall noe å glede seg til.

Jeg kan nesten ikke vente med å komme hjem, etter en snartur innom H&M for å kjøpe noen øredobber jeg ikke trenger, tappe et glass fra kartongen som står strategisk og svært gjennomtenkt plassert, høre litt på Annies nye cd og glede meg til jentene kommer på besøk. I kveld blir det idol og vin og svært mye klisjeaktig jenteprat, idet ikke bare én, men flere av oss står oppe i bemerkelsesverdige situasjoner med diverse herremenn. Kunne ikke vært bedre!


Til deg som måtte stikke innom - god helg!

Vi är många, vi är hälften...

Så var det kvinnedag igjen, og aldri har vel avisene vært fullere av kvinnestoff - hva kjente kvinner skal gjøre i dag, hva de mener vi andre bør gjøre, tips til kvinnelitteratur vi kan lese, kvinnefilmer vi kan se og konserter med kvinnelige artister vi kan gå på. Er det rart mange synes kvinnedagen har utspilt sin rolle?


Jeg er ikke av dem. Her i landet opplever nok de fleste kvinner ikke at de diskrimineres i sin hverdag, og de fleste av oss tar det vel for gitt at vi skal behandles likt som menn både karrieremessig og ellers. På mange måter må man kunne si at vi har kommet langt. Likevel er det slik at de fleste tar det som en selvfølge at det er kvinnen som er hovedomsorgsperson når et par har fått barn - også etter ammeperioden. Når en mann velger å ta mesteparten av fødselspermisjonen, blir det sett på som et storverk og Dagbladet Magasinet skriver straks en rekke artikler om fenomenet. Politikerne som styrer landet vårt for tiden vil rokke ved kvinnens rett til selvbestemt abort. Og så videre.

Likestillingsdirektør Long Litt Woon skriver i en kronikk i dag at likestillingsarbeidet i dag først og fremt handler om makt og maktbalanse, og å opprette en jevnere maktfordeling mellom menn og kvinner. Det finnes utallige eksempler på hvordan denne fordelingen er skjev. Woon mener at likestillingskampen har blitt ufarliggjort, og det tolker jeg som nettopp det at mange, også kvinner, ikke ser verdien av kvinnekamp og avfeier dagen i dag som "utgått på dato". Vi har da valgfrihet på lik linje med menn. Men er vi virkelig så tilfreds? Jeg vil gjerne sitere Woon:


"Troen på individers frie valg gjør oss blinde for hvordan våre valg "tilfeldigvis" er svært kjønnede. Det er kvinnenes "frie valg" som har ført dem til den frynseløse siden av arbeidsmarkedet, og mennenes "frie valg" som har ført dem til frynsegoder og fallskjerm - med det resultatet at menns lønn er 19 % høyere enn kvinners."


Jeg lar det stå ukommentert.

I tillegg er det saker som ikke eksisterte, i alle fall ikke i på langt nær så stor grad, da kvinnekampen var som hetest. Trafficking er for eksempel et problem vi ikke kan unngå å la oss berøre av. Kvinnesak handler også om solidaritet over landegrensene.

Jeg tror ikke seg skal si så mye mer - jeg kunne egentlig holdt det gående en stund. Jeg tror heller jeg avslutter dagens post med dette sitatet, som jeg fikk tilsendt i dag av en mannlig kollega. Dette skrev Dagbladets sjarmerende sportsjournalist under VM på ski i 1958, etter at han hadde sett kvinner gå langrenn for første gang:

"Gårsdagens kvinnelangrenn er mitt styggeste idrettsminne til dags dato. De kvinnelige tilskuerne måtte føle seg nedret på sitt kjønns vegne, så uskjønt var dette innslaget i årets verdensmesterskap at man gikk nedslått og kvalm hjem fra Skistadion. Det var kvinneidrett i sin aller verste avskygning. Det var rent vondt å se hvordan jentene kom inn gjennomsvette og segneferdige, bustet på håret og grimet i ansiktet. Bare et par hederlige unntak fantes, blant dem Norges Ingrid Wigernæs, som til og med holdt make-up`n i orden."


Det passer bra å feire dagen med en rød veske:

veske


Trekkspillterror

Hovedstaden har blitt invadert av trekkspillspillende menn. De plasserer seg på gatehjørner med ca. 50 meters avstand fra Nationaltheatret til Jernbanetorget, og jeg har også hørt rykter om at det også spilles på Helsfyr t-banestasjon. Det merkverdige er at de alle som en spiller den samme melodien! På den måten kan man få den servert sammenhengende langs hele Karl Johan. I det en av dem glir ut av høreavstand, kommer den neste innenfor hørevidde. Jeg prøver å huske hvor jeg har hørt melodien - mener den dukket opp i Kubrickfilmen Eyes Wide Shut?

 

Siden jeg er av dem som mener gatemusikanter burde nektes adgang til landet dersom de ikke har høyere musikkutdannelse, sier det seg selv at dette er på grensen til terror. Følgende spørsmål melder seg: Hvor kommer disse trekkspillerne fra? Hvem har innbilt dem at de kan spille? Og hvorfor kan de bare én melodi?


Deli de luca

Det er slett ikke moro å være foruten kjøleskap, ei heller uten komfyr. Jeg tar meg selv i å tenke "I dag kan jeg lage curry til middag" og i det jeg har tenkt det, og allerede begynt å glede meg til deilig thaimat, slår realiteten ned i hodet på meg. Nei, jeg kan jo ikke lage det, jeg har jo ikke komfyr. Det eneste jeg har er vannkoker og det fins grenser for hvor mye rett i koppen man orker å ha i seg. I går etter jobb gikk jeg derfor resolutt inn på min "lokale" Deli de luca og kjøpte meg en takeaway nudelrett. Det har jeg aldri gjort før. For det første er slike ting uforholdsmessig dyrt, og sjelden smakfullt. Jeg er en gastronom og foretrekker å kokkelere selv. For det andre representerer det en livsstil jeg ikke vil assosieres med.

 

Og nå skjønner jeg enda bedre hvorfor. Deli de luca popper opp over hele Oslo, og sikkert også snart i resten av landets byer. De går inn for å se fristende og delikate ut, og litt "utenlandske", med en rekke varer den gjennomsnittlige nordmann før bare har hørt om eller kunnet kjøpe på taxfree. Som for eksempel Skittles, Oreos og Kettle Chips. I tillegg kan kjeder som Narvesen og 7-eleven gjerne få konkurranse for min del. MEN - Deli de luca er dessverre aller mest en glanset fasade. Under deli-looken er det dyrt og dårlig, i likhet med sine bransjefeller. Biffnudlene jeg kjøpte i går var langt mer fristende å se på enn pizzastykkene og paiene, noe som gav dem et definitivt fortrinn, men dessverre smakte de rett og slett ille. Hvordan er det mulig å bomme så med en så enkel rett? Jeg har kjøpt nudler fra en gatevogn i Bangkok som smakte himmelsk i fohold til dette.

 

Jeg spør meg også: Hva sier det om oss når vi ukritisk omfavner slike etablissementer? Slik jeg ser det oppfordres vi til å føre en livsstil der alt skal gå raskt og uvørent og vi lures til å tro at det er sunn mat vi kjøper. Slik virker det liksom ikke så ille. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg har ikke noe til overs for denne måten å leve på.

Til Deli de lucas forsvar skal det sies at de ansatte er veldig hyggelige og høflige. Eller kanskje det også bare er fasade?


Girliegirlie

Jeg har oppdaget de mest fantastiske illustrasjoner, laget av en mann ved navn R. Nichols. En mann! Det går nesten ut over min fatteevne at en mann har kreert disse ultrafeminine tegningene (men så har jeg aldri sett Homsepatruljen heller).

 

Skoshopping:

Skoshopping


 

Margaritas:
party

 

Jeg satte selvsagt sporenstreks i gang med å finne ut hvor disse fabelaktige små dropsene er å få tak i. Ikke i Norge - selvsagt. Men i Paris! I en butikk som heter Fresh i Rue du Cherche Midi, ikke langt fra Jardin Luxembourg. Det passer utmerket, siden jeg om ikke lenge skal dit - og det er i mitt nabolag. Det er umåtelig synd at man ikke skriver brev lengre - man får jo sjokk om det er noe av personlig art i postkassa. Jeg skal ta meg i nakken og gjøre noe med det. Det vil være en stor glede å spre disse herlighetene til forsømte venner.

 

Catwalk:

NYC

 

Jeg får assosiasjoner til Miami, til filmen Catch me if you can og femtitall. Ah, faboulous!


Vin gjør fin

Filmtittel: Sideways

Når: Søndag 27. februar

Hvor: Vika kino

 

Sideways er en film det er vanskelig å ikke like. Og den har også blitt mektig populær, med Oscarnominasjoner og festivaldeltakelser (selv om det vel har vært sterkere rolleprestasjoner enn Virginia Madsens). Det er ikke så ofte en såkalt "independent film" slår så an i sitt hjemland USA. Kanskje fordi den er koselig, småmorsom og i feelgoodsjangeren. Samtidig må den kunne sies å være en hyllest til en annen del av California enn det typiske Santa Monica Beach-bildet, med badedraktkledde blondiner som går på rulleskøyter på boardwalken. Her er det nemlig vinen og vindistriktene som står i fokus, og man blir tatt med på kjøretur til de små byene som ligger mellom vingårdene. (Litt hjemmekoselig for oss nordmenn også, med bynavn som "Solvang", der restaurantene heter sånt som "Andersen's")

 

Historien handler kort fortalt om de to vennene Miles og Jack som skal på en ukes tur i vindistriktene før Jack skal gifte seg. Miles er skilt og deppa og Jack er horny. Miles vil at turen skal handle om vin og kameratskap og for Jack er det først og fremst om å gjøre om å få seg noen damer før bryllupet. Det blir en interessant uke. De møter etter hvert venninnene Maya og Stephanie, og de finner tonen med hverandre på ulikt vis - Miles også, til tross for at han stort sett er sur og gretten. Og til tross for litt krøll går det faktisk ganske bra til slutt.

 

Man kan vel si at filmen handler om vennskap og kjærlighet, eller søken etter kjærligheten. Kanskje ikke en veldig viktig film - den faller nok i kategorien harmløs, men absolutt en fornøyelig opplevelse. Ikke minst fikk jeg veldig lyst på vin - det var som da jeg så Hallstrøms "Chocolat" og ikke hadde sjokolade. I Sideways blir man inspirert til å smake på nye viner - særlig Pinot Noir-viner, og jeg tar også gjerne en tur til Californias vindistrikter.


Flytting

I går flyttet jeg. Nå når lasset er båret ned to etasjer og opp tre, med en god del bilturer i mellom, føles det veldig bra. Det er en flott leilighet vi har fått, supersentralt, stukkaturprydet og ikke så verst billig heller til Oslo sentrum å være. Det er bare én strek i regningen - kjøleskapet som vi sleit oss ut med i går, bar opp flere smale trapper og greier, er muligens ødelagt. Fikk nettopp telefon fra samboeren som sa at det hadde begynt å ryke da kontakten ble satt i. Oh, mama. Men jeg har bestemt meg for å ikke ta på vei før jeg selv har sett på sakene. Det er et kjøleskap av den gamle sorten, og de pleier å være solide. Jeg orker ikke å tenke på at all bæringen var forgjeves og - skrekk og gru - at det kan bli mer. Forløpig bruker vi den kalde loftstrappa som kjøleskap, og håper ikke naboene lurer hvis de ser ost og juice i trappa.

hits