Menneskenes grusomhet

Filmtittel: Hotel Rwanda

Når: Søndag 27. februar

Hvor: Klingenberg kino

 

Dette var en veldedighetsforestilling arrangert blant annet av Amnesty International Norge. Et svært godt tiltak etter min mening, ikke minst ettersom mange, deriblant meg, fikk et lite innblikk i en del av historien som til nå har vært et tomt hull i min bevissthet. Filmen forteller en historie fra folkemordet i Rwanda i 1994. Dette er en skamplett på vestens hukommelse, som den gang ikke fant det viktig nok å gripe inn, selv om over en million mennesker ble slaktet ned, og man var klar over at det skjedde.

I filmen fortelles denne historien gjennom Paul Rusesabagina, som var direktør på et av de flotteste hotellene i Kigali, hovedstaden i Rwanda. Filmen begynner et par dager før folkemordet virkelig startet, og fram til Rusesabagina og familien hans klarer å flykte ut av landet. Konflikten består kortfattet av uoverensstemmelser mellom de to folkegruppene Hutuer og Tutsier. Hutuene mener seg undertrykt av Tutsiene, som skal ha blitt favorisert og utvalgt av den belgiske kolonimakten. Nå gjør de opprør på bestialsk vis - lederne bak opprøret mener den eneste måten å komme Tutsiene til livs på, er å rett og slett slakte dem ned.

Paul Rusesabagina er hutu, og gift med en tutsi. For ham, og flere med ham, har ikke deres slektsopprinnelse hatt noe å si, de har levd side om side i fordragelighet. Plutselig forandres alt. Nabolaget blir utrygt, naboer og venner blir bortført og drept. For Paul handler det først om å passe på sin egen familie. Gjennom sin posisjon som hotelldirektør har han kontakt med flere mektige mennesker, både diplomater og militære, og mye av tiden går med på å smøre disse med sigarer, whisky og andre goder, slik at han har noe å falle tilbake på dersom han skulle trenge det. Paul er vel ansett av de fleste, og dette får han merke etter hvert som Hutuopprørerne går til verks og flere og flere flyktninger søker tilflukt på hotellet. Etter hvert vokser samvittigheten hans til å omfatte flere enn bare familien. Han får bruk for alle kontakter og velvilje han har samlet og alle de diplomatiske evner han har tilegnet seg. 

Det er skremmende og hjerteskjærende å følge disse menneskenes kamp for å overleve. Angsten deres kommer gjennom lerretet og de hjernevaskede, rusede opprørsstyrkene er skremmende. (Jeg satt med klump i magen, spente skuldre og tårer i øynene gjennom store deler av filmen.) Gang på gang unnslipper familien Rusesabagina - så vidt. Man lurer av og til på hva som er vitsen med å berge seg, når døden sannsynligvis bare er utsatt med noen timer. De klarer seg til slutt, og med nød og neppe kommer de seg ut av Kigali og over grensen til Tanzania. I dag lever denne familien i Belgia.

Det er hjerteskjærende å få vist på denne måten hvordan det internasjonale samfunnet, representert av FN, unnlot å gripe inn i denne konflikten. En million rwandere, de fleste Tutsier, ble drept. Likevel makter filmen å være nyansert - Hutuene blir ikke framstilt utelukkende som mordere. Hovedpersonen Rusesabagina er personifiseringen av det komplekse ved konflikten, siden han altså er Hutu og gift med en Tutsi. Barna hans går også under betegnelsen Tutsier. Man har også latt være å vise altfor sterke scener, det er ikke mye blod og machetehogg som vises og det er heller ikke nødvendig. Grusomhetene kommer godt nok fram på andre måter.

 

Jeg vil absolutt anbefale alle å se denne filmen. Like mye på grunn av gode skuespillere (Don Cheadle som Rusesabagina og Sophie Okonedo som kona hans Tatiana var begge nominerte til Oscar) som den oppmerksomheten den faktisk vekker omkring denne konflikten. Det må sies å være en tragedie på lik linje med Holocaust, og jo flere som blir klar over at slike grusomheter fortsatt begås, jo større er sjansen for at vår samvittighet vekkes og man anerkjenner ansvaret det internasjonale samfunnet har.


P gamlemten

Filmtittel: Vera Drake

Når: Torsdag 24. februar

Hvor: Gimle kino

 

Jeg hadde gledet meg til denne filmen - kvalitetsfilm av ekte merke, kritikerrost og prisvinnende i bøtter og spann. Når jeg i tillegg fikk gå på Gimle og sitte i de røde lenestolsetene var lykken gjort. Problemet var at jeg ble litt skuffet.

 

Filmen handler om den hjertegode Vera Drake, som bor i enkle kår i London på 50-tallet. Livet hennes består i å hjelpe andre med stort og smått, hun er alltid blid og glad og stuller og steller for venner og familie. Hun lever i et lykkelig ekteskap og har et harmonisk liv sammen med mannen og de to voksne ungene. Materielle goder er ikke så viktig, de er mest opptatt av å kose seg sammen. Hun jobber som vaskehjelp hos mer velstående familier, og på fritiden driver hun med abort. Jepp, a-bort. Når man tenker femtitall og abort, får man gjerne assosiasjoner til strikkepinner og kleshengere. Slik er det ikke i denne filmen. Vera bruker såpevann og pumpe, og det foregår vel på den mest renslige og ordentlige måten som mulig var den gang man "tok saken i egne hender". Vera har også oppriktig omsorg for jentene hun hjelper ut av "uløkka". Likevel går det galt til slutt, slik det må gå i en slik film. Hun blir tatt, arrestert, fengslet og dømt og så er filmen slutt. 

 

Filmen har fått seksere i fleng og er bra, bevares, men jeg må innrømme at jeg nok ble litt skuffa. Jeg savnet enkelte faktorer, som for eksempel Veras motivasjon for å drive denne virksomheten. Hun tok ingen penger for det (de gikk rett i lomma på den uærlige venninna), så økonomisk var det ingenting å hente. Og hvor hadde hun lært det? Det var heller ingen typiske ”skjebnehistorier”, med jenter som fekk livet ødelagt pga uønsket graviditet, som kunne illustrere hvorfor det var nødvendig at slike ”kloke koner” drev på. Filmen tok ikke standpunkt hverken på den ene eller andre måten - sympatien lå hos Vera, som den uselviske og gode sjelen hun var, hos jentene hun hjalp, og samtidig også hos politiet, som tross alt gjorde alt riktig når de satte en stopper for enda en av de 'kloke konene' som utførte inngrep de egentlig ikke hadde greie på. Alle var liksom 'snille'.

 

Det beste ved filmen er vel tidsbildet, etterkrigstidens London,  familier klemt sammen i trange leiligheter i arbeiderstrøkene, der det meste kretset rundt når den neste koppen med te skulle inntas. Og det var selvsagt ingenting som ikke kunne fikses med en kopp te.

 

En ting er sikkert, jeg ble i alle fall ikke abortmotstander av å se denne filmen.

 

http://www.veradrake.com/


Fredag

Og hvilken dag er vel bedre enn fredagen for å starte en helt ny blogg?

Frste innlegg

Velkommen til min blogg!


hits