Flyttemelding

Jeg har flyttet hit! Velkommen på besøk.

Takk for meg i denne spalten.

Det store, stygge bokblet

Ny tids hovedoppslag denne uka er at norske forlag hvert år brenner eller makulerer massevis av "nye, uleste bøker", i stedet for at bøkene kommer ut til folket, der man skulle tro de hørte hjemme.

Dette framstilles som store og til dels sjokkerende nyheter, men for meg som jobber i bokbransjen er ikke dette akkurat noen stor (brann)bombe. Det utgis titusener av nye titler hvert år på små og store forlag, og til sammen blir dette en svær mengde bøker.

Adm. dir. i forleggerforeningen, Per Christian Opsahl, hevder at bøker lever evig. Det får meg til å lure på om han egentlig vet hvilken bransje han jobber i, siden de fleste andre av oss vet godt at en gjennomsnittlig norsk utgivelse har en aktualitetstid i media på maks et par måneder, hvis de i det hele tatt er så heldige.

Ny tids artikkel utviser en form for ærefrykt for det trykte ord som jeg kjenner meg godt igjen i. Bøker er fra gammelt av noe litt "hellig", noe man ikke tukler med og som man har dyp respekt for. Og til en viss grad er jo dette sant. Etter å ha vært i bransjen i noen år, først i bokhandel og så i forlag, vet imidlertid jeg , og mange med meg, at bøker, som de fleste andre varer, kommer før de etter hvert går. Og den nevnte ærefrykten daler. Hvor gjør man av bøkene når folk ikke lenger ønsker å kjøpe eller lese dem? Når de har vært med x antall runder på Mammut, Bokskred og andre salg og stablene fortsatt står høye på lager? Skal man da la dem ligge der, bare fordi de er bøker?

Det er klart det er leit for en forfatter å få brev om at vedkommendes bok nå går til makulering (dersom han eller hun ikke selv ønsker å ta over resten, og eventuelt bruke det til isolasjon, slik Geelmuyden i artikkelen har gjort). Men er det  kan hende ikke like leit å vite at åndsverket ditt støver ned på et lager og er fullstendig uinteressant for leserne?

Det største etiske dilemmaet her er ikke det å brenne/destruere bøker. Slik jeg ser det, er det ikke noe galt i det, all den tid ingen ønsker å lese dem. Bare fordi en samling ord befinner seg mellom to permer, betyr det ikke at de er uangripelige. Det gis dessverre ut svært mange unødvendige bøker. Ett eksempel. Og ett til. Og her fortsetter mitt resonnement: Verre er det at så mye papir går opp i røyk. Vi har nok miljøproblemer som det er. I stedet for å enten 1) brenne inne med haugevis av bøker på lager, eller 2) brenne dem, kan kanskje forlagene ta seg selv i nakken og innse at dersom en bok selger mer enn 3000 her i landet er det ganske så sensasjonelt. Og bestemme opplagstall deretter.

Jeg - en kjerring?

Med skjelvende hender går jeg i gang med den mye omtalte kjerringtesten. Er jeg kjerring? Tror det ikke, men nå får vi se, da. Under fem "ja" og jeg kan pust trygt. Opp til ti, og jeg bør skjerpe meg. Får jeg mer enn ti, tyder det på at jeg er en kjenner av salmiakk og brodergarn, men får jeg over tjue "ja" er det bare å resignere og innse at jeg er og blir en kjerring.

Ok, here goes:

Du bruker mer penger i uka enn i helgene.
NEI. Bruker jevnt over for mye uavhengig av dag.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en.
NEI.

Du rydder jevnlig i dypfryseren.
NEI. Der er det fint lite å rydde i.

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”.
NEI. Jeg kjøper visst dyrere vin for hvert år som går.

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag.
NEI. Vet sjelden hva jeg skal ha før jeg er på butikken for å handle.

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær
JA. Det er et ubestridt faktum. Men det er helt klart mer tungvint, og jeg bruker derfor som regel tørrgjær.

Du synes middag kl 19.00 er sent.
NEI. Helt normalt.

Du har fem kasser med julepynt.
NEI. En halvfull skoeske.

Du kjøper julepynt på salg i januar.
NEI. Jeg kjøper sko.

Du snakker heller med kvinner på fest
NEI. Det blir hipp som happ.

Du blir lykkelig over en ny kjele.
NEI. Men en ny kjole derimot!

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester.
NEI. Middagen spises opp.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer.
NEI.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett.
NEI. Har jeg noen gang spist det?

Du synes det er festlig med fiskekabaret.
NEEEEEI! Jeg tror jeg har skrevet et innlegg her en gang, med antikabaretpropaganda.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor.
NEI. Men jeg har en rød, heklet løper Bestemor har laget, som jeg bruker i jula til hennes ære.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie.
NEI. Har noen det?

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter.
NEI. Dronning Sonja er per definisjon ikke artig.

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt.
NEI.

Du har tellekant på trusene
NEI. Stringtruser lar seg ikke brette, og ligger derfor i en uss i skuffen.

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe.
NEI. Men jeg har en veske for hver anledning.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger.
NEI. Jeg bruker tiden på å studere vinene.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben.
NEI. Har verken balkong eller kasse.

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino.
NEI. Sekser’n er for tidlig.

Du får såpe i julegave.
NEI.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker.
NEI. Har som regel baktanker.

Du bruker samme tepose to ganger.
NEI.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil.
NEI.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset.
NEI. Hater bokklubben. Servisene deres er stygge.

Du har våtservietter i bilen
NEI. Har ikke bil.

Du soler deg i vanlig BH.
NEI. Bikini eller så blir det ikke soling.

Du danser swing til all slags musikk.
NEI. Danser av prinsipp ikke swing.

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret.
NEI. Jeg tar bomba fra brygga.

Du kjøper “gode” sko.
NEI. Men de fleste skoene mine er gode å se på.

Du har paraply i håndvesken..
JA.

Du tar selv initiativ til slektsstevne.
NEI.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass.
NEI.

Du bruker sukkerbit til kaffen.
NEI. Alle vet vel at sukker er det nye fettet?

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap.
NEI. Alt som involverer mandelmasse eller smult er bannlyst hos meg. Foretrekker dessuten champagnevorspiel.

Det ble to ja, det! Ikke verst. Jeg puster lettet ut - for denne gang.

I drmmeland

I mangel av min egen hushunk for øyeblikket, og i et anfall av fjortistilbakefall, tar jeg meg friheten å fantasere litt...


Om verdens lengste øyenvipper og denne merkelige x-faktoren.
Gi meg en kåååååååååååbbåy til mann!

8371-9



"I am perfectly convinced by it that Mr. Darcy has no defect. He owns it himself without disguise."
Den som hadde levd på 1700-tallet.

8371-10



Leo har vokst seg riktig så stor og flott.

8371-11


Min helt egen Kaptein Sabeltann!

8371-12

Nr man vet hvor det gjr vondt

De som ikke zapper eller går for å gjøre noe fornuftig mens det er reklamepauser på tv, vil ha merket seg reklamen for den smertelindrende salven Zon. Filmen er av  "laget-på-begrenset-budsjett"-typen og består ganske enkelt av en dame som smører seg inn med den nevnte salven, iført steinvasket olabukse og en litt sånn sykehusaktig skjorte. Så langt, så vel, og vanligvis ville en slik reklame aldri være verdt et innlegg på en blogg. Men det er den, for sjelden har en skarve reklame vist seg å være en slik kilde til refleksjon og diskusjon.

Dette er en fantastisk reklame av følgende grunner:

1. Damen som smører seg har den svorskeste aksenten siden Benny Borg. Men er hun egentlig svensk eller er hun norsk? Dette medfører teorier og diskusjoner om dette er en samproduksjon med vårt naboland i øst. Med en herlig miks av våre to språk, skulle alle behov være dekket.

2. Følgende setning (merk, på svorsk): "Hvis du vet vart det gjør ondt, varfør behandle hele kroppen?" (med trykk og oppadstigende tonefall på hele). Herlig

3. En direkte konsekvens av punkt 2: Den løser en rekke problemer i helse-Norge. Min sambo, som er sykepleier, har igangsatt en kampanje blant sine kollegaer for å få bukt med grinete pasienter som maser om smertestillende i tide og utide (Merk: Et høyt antall av disse er narkomane på diverse narkoerstatninger, og bør følgelig ikke få i seg for mye morfin). I stedet for å proppe dem fulle av tabletter, kan de elegant ta frem tuben med zon og smøre dem der det gjør vondt!

4. At noe så enkelt kan være så irriterende morsomt.


Trikkegnikk

Dagbladets store sak i dag handler om folk som gnikker seg inntil medpassasjerer på trikk og andre offentlige transportmidler for å opphisses. Alltid like PR-kåte Espen Esther Benestad Pirelli tror dette kommer til å bli stadig vanligere i Norge etter hvert som vi blir flere her i landet. Og det er ikke noe problem.

Jeg vet nå ikke. Jeg har en klar oppfatning av at nordmenn flest er hakket for sjenerte til å la dette være måten å ha fysisk kontakt med andre på.

At dette er en vanlig "omgangsform" i andre land, fortrinnsvis land med høyere gjennomsnittstemperatur, har jeg imidlertid erfart selv. Jeg glemmer ikke en tur med undergrunnen i Roma en julidag for et par år siden. Det var stappende fullt, og på vei inn i vogna ble jeg presset inn i en annen ende enn vennene mine. Ikke lenge etter merket jeg noe annet som presset også, nemlig underlivet til en kar ved siden av meg, tett inn til hofta mi. Det jeg først trodde var vogna som ristet, viste seg å være han som gnikket og gnukket. Og jeg var stuck. Italienske banneord og andre mindre pene fraser raste gjennom hodet mitt, men jeg fikk ikke fram et ord, jeg var så paff! Gnikkeren derimot, så ut til å være i en slags behagelig trance. Han var så lav at han måtte stå på tærne for å nå opp til passelig hoftehøyde. Han hadde giftering.

Jeg prøvde fortvilt å få kontakt med vennene mine, og heldigvis var det en av dem som så meg og skjønte at jeg var i knipe. Ved neste stopp, mens flere passasjerer gikk ut, fikk venninnen min tak i armen min og dro meg bort til seg. Lettelse.

Gnikkegnukkeren våknet opp, lettere forvirret, så seg rundt. Hvor ble det av den deilige hofta?
Før vi forlot vogna, så jeg at han var godt i gang med å gnikke på en annen jente. Hun så fortvilt ut.

Pirelli Benestad (eller omvendt) ser ikke ut til å anse dette som et avvik, eller et problem. Snarere en interessant kilde til seksuell nytelse. Det er ikke, det Esben Esther. Alt trenger ikke å normaliseres. Det er flere parter som involveres i trikkegnikking. Den ene som regel ufrivillig. Det er sykt.

Du skal ikke plage andre, du skal vre grei og snill og forvrig kan du gjre som du vil.

Jeg er så lei. Så utrolig lei. Kan ikke folk bare holde på med sitt, og la være å legge seg opp i andres bissniss?

Dette er bare enda en stein til lasset.

P kammerset

Jeg har en tid stusset over enkelte bloggere på imperfektum som tydeligvis skriver mest om sitt seksuelle liv  - eller kanskje det bare er fantasier? Greit nok det, folk kan skrive om hva de vil for min del, men jeg vil tro at slike nedtegnelser er mest i vedkommendes egeninteresse. Det er imidlertid umulig å unngå å legge merke til denne typen blogger, når de oppdatererer dem på bloggforumet med saftige innledninger i beskrivelsen. For meg ser det ut som dette ikke bare er en fiffig måte å lokke nysgjerrige lesere til bloggen sin,  men jeg får litt sånn blotterfølelse av det. At det å "dele" sitt intime liv med andre gjør det enda mer pirrende på sett og vis.

Kanskje tar jeg feil, kanskje er jeg en snerpe. Det holder i alle fall i massevis for meg å skumlese innledningen og fastslå at dette får denne bloggeren værsågod ha for seg selv. Not interested.

Men siden jeg faktisk finner det for godt å skrive om saken, har han kanskje fått det som han ville likevel...


Weekendavisen

For meg, som for så mange andre, er hver uke en eneste lang nedtelling til de o, så etterlengtede helgene. Jeg går alltid inn for å nyte dem i fulle (literally) drag, denne helgen var intet unntak.

Fredagen var preget av særdeles lav arbeidsmoral (sjefen var bortreist, men det kan umulig ha hatt noe med saken å gjøre) og siste rest av innsats vaporiserte idet et lyst hode endelig uttalte det vi alle hadde sittet og tenkt på siden lunsj: vi skal ikke ta noen øl, da? Framsynte som vi er, har vi som regel noen kalde klare i kjøleskapet. Og vips, var det helg!

Etter å ha drukket opp det vi hadde av disse måtte jeg raske på for å rekke fredagsquizen her. Det gikk sånn passe, vi bruker tydelig ikke mye eller nok tid på å holde oss oppdatert på nyheter. Men hyggelig var det som alltid, og selv om dette er et særdeles brunt og stinkende sted, ble vi til det stengte. Heter ikke Drinking Heaven for ingenting, liksom! Etter stengetid dro vi hjemover, men forvillet oss på vår vei hit  - hvor vi også ble til det stengte. Det er rart med det, den siste ølen virker alltid så riktig og nødvendig der og da... Omsider kom vi oss hjem og sovnet fulle, men lykkelige.

Lørdag opprant med strålende vær, så vi kom oss opp og gikk en lang nok tur helt bort til nærmeste kafe, hvor vi tyllet i oss nødvendige doser koffein mens vi tok den sedvanlige "lese lørdagsavisene med kritisk blikk og krasse kommentarer"-runden. Dette er især alltid en kilde til en lett blanding av irritasjon og en berusende følelse av en slags vellykkethet, siden man nok en gang får det svart på hvitt (og også rødt, siden det er påkrevd først å gjennomgå blekka med korrekturpenn for at den i det hele tatt skal være leselig) at journaliststanden ikke tilhører de mest begavede i landet. Etter dette følte vi oss som nye mennesker og tok fatt på en aldri så liten shoppingrunde som blant annet resulterte i disse fabelaktighetene.

På kvelden hadde jeg invitert til en liten sammenkomst som var så hyggelig at ingen ville gå, og resulterte i heftig dansing til morgengry. Fullt så hyggelig var det ikke å komme ut i stua søndag morgen og se skadene. Heldigvis var de ikke uopprettelige og etter noen timers skrubb og vask, samt sortering av 1 stk komplett cd samling hvor  absolutt ingen cder lå i riktig cover, følte jeg meg så kvikk at jeg overtalte min bedre halvdel til å dra på ski. Jeg elsker Oslo og det faktum at man kun trenger 1/2 time på å være i winter wonderland.

På kvelden dro vi og så denne. Jeg vet ikke helt hva jeg synes, egentlig. Fin nostalgi, upåklagelig tegning av et tidsbilde og morsomme beskrivelser av m-l'ernes temmelig sektlignende politiske tilværelse. Dessuten for en gangs skyld en norsk film hvor jeg ikke krympet meg og holdt meg for ørene av de ulidelige skuespillerprestasjonene (eller mangel på sådanne) som vi vanligvis får servert. Faktisk var dialogen merkverdig naturlig, faktisk med tilløp til troverdighet enkelte ganger, og bare det løfter jo nivået flere hakk. Likevel, for meg var ikke dette den helt store filmopplevelsen. Litt lettvint, liksom, i alle fall med tanke på at dette liksom skal være Den Store AKP-filmen.

Da vi kom hjem ergret jeg meg over at jeg var så trøtt at det var uaktuelt å sitte oppe for å få med meg helgens aller største begivenhet. Jeg måtte legge meg uten så mye som et glimt av verdens lengste øyenvipper samt kjolegalore. I dag har jeg veid opp med denne, denne og denne.

Alt i alt var dette en riktig strålende helg!



Snn, det var dagens betraktninger fra en lnetilbakebetaler.

Dersom en student i 2006 tjener mer enn 113 027 kroner i året, mister hun eller han hele eller deler av lånekassestipendet sitt. Dette er et grep for å forhindre at studenter kommer på etterskudd med studiene sine, eller enda verre: stryk på eksamen. Da får ikke utdanningsinstitusjonene pengene de hadde regnet med. Problemet er bare noe alle foruten utdanningskomiteen på Stortinget vet, at begrepet heltidstudent i våre dager er en vrangforestilling.

Nå har imidlertid en fersk undersøkelse avslørt det de fleste med litt fartstid på lesesalen har visst om lenge: hvor mye man tjener under studiene har sjelden noe å gjøre med studieprogresjonen. Eller sagt på en annen måte, tjener du mer enn inntektsgrensen har du sannsynligvis samme progresjon som en som tjener mindre eller ikke noe.

(NB! Undersøkelsen handler kun om tall og sier ingenting om tiden brukt for å tjene sum penger eller om det er tatt høyde for normert studieprogresjon, uavhengig av inntekt.)

Etter seks år på universitet vet jeg, og mange med meg, at det å jobbe ikke nødvendigvis går ut over studiene. Dessuten er det en nødvendighet, ettersom studiestøtten nærmest har stått bom stille mens boligpriser og den generelle prisøkningen har, nettopp, økt. Studerer man ved en distriktshøyskole eller lignende kan man være heldig å få leie bolig til en pris som ikke spiser opp 3/4 av den månedlige utbetalingen fra lånekassa. Det kan man bare glemme om man bor i en by.

Et annet aspekt er dette med erfaring. Jeg vet inderlig godt at min fancy grad og gode karakterer ikke spilte hovedrollen da jeg fikk den jobben jeg har nå (en jobb jeg vet jeg er priviligert som har, selv om tidligere innlegg kan gi inntrykk av det motsatte). Det var i all hovedsak en av mine mange deltidsjobber som hadde gitt meg relevant erfaring som arbeidsgiver satte høyt. Og jeg vet at jeg har hatt bruk for den erfaringen i praksis. Det handler også om å utvide horisonten sin til ut over campus. Det at jeg jobbet ved siden av studiene gjorde meg ikke bare i stand til å kunne kjøpe sårt tiltrengte vesker og sko, jeg sparte også opp nok til å kunne reise verden over. Det kan høres så klisjé ut det bare vil, men dette har også gitt meg perspektiver og erfaringer jeg aldri hadde forestilt meg om jeg bare hadde sittet på hybelen og pugget aldri så mye.

Poenget er at jeg gjorde begge deler. Jobbet OG studerte. Døgnet har 24 timer og det er ikke slik at man leser fra 8 om morgenen til man legger seg om kvelden. Det handler om prioriteringer. Og har man fokus på det som betyr noe, trenger ikke det ene gå ut over det andre. Man kan til og med ha et sosialt liv i tillegg! For mange, meg inkludert, var jobben også en positiv avveksling, med hyggelige kollegaer og inspirerende oppgaver.

Slik det er i dag, straffes man om man fikser både det ene og det andre, er effektiv og disiplinert, tjener penger og tar eksamen. Man må velge om man vil jobbe og eventuelt miste stipend eller studere på heltid og nesten ikke ha penger i det hele tatt. Jeg ser ikke motsetningen mellom å tjene nok eller mye og å få lån og stipend. Betale det tilbake må man uansett, og hver og en må ta høyde for sin egen økonomiske situasjon (så kynisk er jeg!)


memings

Den innbilte dødtiden på jobb benyttes til å ramse opp mer eller mindre unyttige opplysninger om meg selv:

Fire jobber jeg har hatt:

  • Omviser på kunstutstilling
  • Gartner
  • Telefonintervjuer (jeg er et godt menneske igjen nå...)
  • Bokhandler

  • Fire filmer jeg kan se om igjen:

  • Dead Poet's Society. Den første filmen jeg gråt av.
  • Fyra nyanser av brunt. Verdens morsomste!
  • Dirty Dancing. Man kan si hva man vil, men dette er og blir en klassiker.
  • Pride and Prejudice. Jukser litt her - jeg mener tv-serien, BBCs eksellente produksjon, ikke filmen. Mr. Darcy blir aldri - aldri! - noen annen enn Colin Firth. Så lykkelig jeg var da den endelig kom på dvd!

  • Fire (av uendelig mange) bøker som gjorde inntrykk:

  • Rebecca - Daphne du Maurier. Da jeg var romantisk fjortis med hang til det mystiske.
  • Lidelsenes tolk - Jhumpa Lahiri. De vakreste novellene jeg noen gang har lest.
  • The World According to Garp - John Irving. Beware of the Under Toad.
  • Atonement - Ian McEwan. Eller egentlig hele forfatterskapet til denne geniale karen.

  • Fire steder jeg har bodd:

  • Bygda
  • Bergen
  • York
  • Oslo

  • Fire band/musikere jeg aldri blir lei:

  • Manu Chao. Fest, sommer, kokosnøtter og sol!
  • Chet Baker. Let's get lost.
  • Pearl Jam. Oldies, but goldies!
  • Bo Kaspers Orkester. Vi kommer alltid att leva. Vi kommer aldrig att dö.


  • Fire ting jeg vil gjøre før jeg dør:

  • Jeg har hørt om noe som kalles sabbatsår...
  • Bo i Paris
  • Bestemme selv når jeg vil jobbe og når jeg vil ha fri
  • Finne mannen i mitt liv (samtidig som at han  finner ut at jeg er kvinnen i hans)


  • Fire ting jeg heller vil dø enn å gjøre:

  • Svikte noen jeg er glad i
  • Bruke tiden min til å se på sport
  • Gå på akkord med meg selv
  • Lese Hanne Ørstaviks samlede verker

  • yet som ser 2

    Jeg går ofte forbi butikken Adele, som selger "moteklær til unge og voksne kvinner".  Jeg har alltid fnist litt inni meg av vindusutstillingen, som jeg ikke føler jeg er helt i målgruppen til. Den er imidlertid alltid gjennomført, de bytter den ofte og særlig etter sesong. Akkurat nå er det juleutstilling, med vekt på pene bluser, velsittende skjørt, staselige festkjoler og varme kåper. Alt dandert på utstillingsdukker med nyrullet hår som poserer slik at klærne tar seg best mulig ut. Men som sagt, jeg er ikke i målgruppen og har alltid sett på Adeles utstillinger som en slags kuriosa. Jeg har også ofte lurt på hvordan det er mulig at en slik butikk kan overleve i Oslo sentrum, i et strøk med skyhøye leiepriser og hard konkurranse.

    Men i dag fikk jeg en liten vekker. Da jeg spaserte forbi på vei til jobb, var det ikke rent få av de forbipasserende kvinnene som betraktet utstillingen med en interessert og til og med beundrende mine, og endatil stoppet noen av dem opp. En dame falt helt åpenbart for en sjøgrønn boblekåpe.

    Man skal aldri si aldri er leksen jeg lærte i dag. Mange juleantrekk i god kvalitet vil utvilsomt komme fra Adele, også i år.

    yet som ser

    Da jeg leste Kristianes innlegg om livet som halvblind, fikk jeg flashback til da jeg selv famlet rundt i tåka.

    Jeg hadde alltid hatt syn som en ørn. Faren min minner meg enda stadig på hvor stolt han var av meg da jeg var på treårskontroll hos helsesøster. Synstesten foregikk da ikke ved hjelp av en tavle med bokstaver, men med ulike dyr og fugler. Da jeg klart og tydelig erklærte at bildet av en svane var, ja nettopp, av en svane, kunne helsesøster fortelle at de andre barna pleide å svare "gakk-gakk". Det gjorde inntrykk på en fars hjerte.

    Uansett, jeg gikk rundt med mitt lynskarpe syn fram til jeg var sånn ca 25. Da hadde jeg et semester hvor jeg stort sett satt foran en pc og skrev. Lite ante jeg at dette skulle ha en slik stygg effekt på mine blå. Da jeg kom tilbake til forelesningssalen, tok jeg meg selv i å smugkikke på naboens notater fordi jeg ikke så hva som stod på tavla. Det falt meg først ikke inn at jeg var blitt varig synsskadd av flimrende pc-skjermer, men når dette gikk ut over kinobesøk, tv-titting og mere til, bet jeg i gresset og gikk til optiker.

    Han synes ikke det var noe rart at jeg slet litt. Jeg husker veldig godt da jeg fikk brillene mine, og skulle ta en liten test round på Karl Johan. Hvilken åpenbaring! Skilt, farger, folk - alt viste seg i et nytt og krystallklart syn. Fantastisk!

    Bakdelen var at det  var fryktelig irriterende med de brillene på nesa. I utgangspunktet skulle jeg bare bruke dem til lesing, tv osv, men når jeg var blitt vant til å se så bra, ble det til at jeg gikk med dem en del ellers også. Ikke noe galt med brillene, kule som bare det, men my god så irriterende. Jeg følte sidesynet mitt ble hindret, og at jeg kunne komme til å stange borti ting med dem. Det varte derfor ikke lenge før jeg ble en linselus.

    Siden den gang har livet vært en lang jakt etter de riktige linsene. Jeg er forbannet med lite tårevæske, i følge optikeren, og selv de linsene som skal puste så bra at man ikke en gang trenger å ta dem av om natten, gir meg tørre øyne.

    Jeg hadde ikke sett for meg at jeg, med mitt strålende utgangspunkt og gode gener (i min familie er jeg den eneste linsebrukeren...), skulle holde på slik! Hver dag et mas med å få linsene av og på, passe på å være ren og pen på hendene, ha nok linsevæske, ha reservelinser i bakhånd, øyendråper, saltvannsoppløsning...

    Dersom noen vet om vidunderlinsen, gi meg gjerne et tips! Eventuelt må jeg begynne å spare til Lasik.


    Desember

    Ja, da var den her igjen. Førjulstiden, og plutselig gleder jeg meg til jul. Ute har det snødd skikkelig for første gang, og så skinner sola i tillegg. Jeg vil gå på ski. Jeg vil kjøpe juletre.

    Jeg har 5 stk julepynt i mitt eie: En lysslynge og fire glasskuler. Vi har aldri hatt vårt eget juletre før, men i år skal vi ha, og det skal ha hvit pynt. Jeg har egentlig aldri vært så opptatt av denslags, men nå gleder jeg meg til å gjøre det julekoselig i heimen.

    I desember skal jeg:
    Strikke ferdig julevenninnegavene - sjal i duse pasteller med blonder, perler og fløyelsbånd.
    Dra til Berlin - om to dager!
    Gå på pianokonsert i Gamle Logen
    Lage pene pakkelapper og kort
    Ha svibler i kjøkkenvinduet
    Invitere til ikke mindre enn tre sammenkomster med førjulskos på programmet
    Ikke stresse
    Og selvsagt gå på ski.

    Lykke

    På allienes utfordring memer jeg herved litt om lykke.

    Dette er noe av det som gjør meg lykkelig - ikke nødvendigvis i nevnte rekkefølge:

    1.
    Å reise. Kort eller langt, det viktigste er følelsen av å være underveis. Hva vil møte meg? Hvem vil jeg møte?

    2. Mine fantastiske venner. 

    3. De sjeldne øyeblikkene jeg leser en bok som er eksepsjonelt bra.

    4. Paris

    5. Å gå i fjellet. Frihet for tanken og luft til å puste i.

    6. Å lage fabelaktig mat og servere den til de som setter pris på det. Og selvsagt spise den selv!

    7. Fridager der jeg både får sovet lenge, gjort masse uten å stresse, sittet lenge på kafé og lese, gått tur i parken, skravlet med en god venn og avsluttet med nok en tur på kafé der det blir konsumert en flaske vin eller to i godt selskap.

    8. Gnistrende kalde vinterdager, når snøen knirker under skoene og solen henger lavt på himmelen og blinker i rimet på trærne. Så vakkert at det gjør vondt, og jeg tenker at det ikke er så verst å bo i Norge likevel. Får vi en slik dag i vinter, er jeg lykkelig.

    9. Hytteturer.

    10. Fredager. Need I say more?


    Ti p topp

    Vel i mangel av noe bedre å melde - her er mine topp 10 fra petre/Spirits liste over tidenes norske låt. Svært subjektiv, naturligvis, og i ikke nødvendigvis i prioritert rekkefølge:

    Knutsen & Ludvigsen - "Dum og deilig" (1983)
    Det første bandet jeg virkelig digget! Selv om "Juba Juba" kanskje var en større favoritt.

    a-ha - "Hunting High And Low" (1985)
    Pappa ga meg kassetten (ja!) selv om det verken var jul eller bursdag. Og jeg kysset plakaten av Morten god natt hver kveld.

    The September When - "Bullet Me" (1991)

    Få i dette land har vært på så mange TSW-konserter som jeg. Og uansett hvor nittitalls, og uansett hvor sjelden jeg hører på den nå - denne låta er konge, og måten Morten Abel brøler på i siste refreng har han aldri kommet i nærheten av siden.

    deLillos - "Min beibi dro avsted" (1986)
    Alle med respekt for seg selv har hatt en deLillos-periode. For noen varer den lenger, og for meg holder denne låta stand den dag i dag!

    Røyksopp - "Eple" (2001)
    Høstløv. Kald, klar luft. Skarp og lav sol. Eple.

    Paperboys - "Barcelona" (2002)
    Egentlig liker jeg ikke denne låte en gang, men den er uløselig knyttet til en togtur ut av - nettopp - Barcelona. Og den var veldig fin.

    Kings Of Convenience - "I'd Rather Dance With You" (2004)
    Need no comment.

    BigBang - "Girl In Oslo" (2000)
    Oslojenter, hvor innflyttede de måtte være, lar seg smigre og sjarmere.

    Folk & Røvere - "Utadæsjælåpplevelse" (2003)
    Dans, dans!

    a-ha - "Take On Me" (1985)
    Gutta får en til. Fordi den er umulig å komme utenom.

    Dette var koselig!

    Bloggesperre

    Jeg er en svært uinspirert blogger for tiden. Jeg har så mye å gjøre at det ikke blir tid til de store refleksjonene, og de små refleksjonene dreier seg mest om jobb. Og det kan jeg ikke tenke meg er så interessant for dere der ute å lese om.

    Jeg kommer nok sterkere tilbake!

    Flisespikkeren i meg...

    Stillingen som informasjonsrådgiver i Utdannings- og forskningsdepartementet høres ut som en interessant og relevant jobb. Det kan være jeg til og med søker. Først må jeg imidlertid harselere litt:, med dette utdraget fra annonsen:

    Kvalifikasjoner
    Den som tilsettes må ha:
    Høyere utdanning innen journalistikk/informasjon/samfunnsfag eller relevant realkompetanse. God muntlig og skriftlig fremstillingsevne.Gode norsk kunnskaper.

    Og som om ikke det var nok, de ønsker at "arbeidstaben skal gjenspeile befolkningssammensetningen generelt."

    Jeg tror mer og mer at Staten trenger slike som meg. Jeg er ganske god på søknader, så jeg kunne kanskje jobbet med å skrive utlysningene deres?

    Rocka og vakkert

    Coldplaykonserten i går var fabelaktig. Mer er det egentlig ikke å si. Men jeg sier litt likevel. Det er så utrolig bra å være på konsert med et band som virkelig vil gi publikum en opplevelse de sent vil glemme. Chris Martin & co ga på med masse energi, humør og musikalitet og fikk igjen for det også. Oslo Spektrum er en elendig konserthall, men det brydde ikke meg i går.

    Ah, vakre, vakre sanger, fantastisk sceneopptreden. Vil ha mer.

    Hjertesukk

    Jeg tror ikke kollegaene mine har noe liv. Etter festen vi hadde sist tirsdag, dvs. åtte dager siden, har de samme fyllehistoriene blitt fortalt igjen og igjen, med stadig stigende entusiasme og kraftige latterkramper. Vel var det en bra fest, men SÅ morsomt var det  ikke. Jeg har faktisk allerede vært på to fester i ettertid, som overgikk den med god margin.

    Jeg tar det som nok et tegn på at jeg må se til å finne meg noen andre å tilbringe storparten av dagen med.  Det er skummelt når man må ta seg sammen for ikke å stadig himle med øynene og sukke oppgitt. Som regel klarer jeg det, men det er på hengende håret.

    I skrivende stund har jeg seks jobbsøknader inne. Kryss fingrene for at det blir noe av!

    Det er alltid en bok

    Othilie pirret nysgjerrigheten min, som den leseren jeg er. Sånne ting er morsomme! Jeg hadde en gang en tilsvarende liste over norsk litteratur, og pløyde gjennom det meste, stort sett med godt utbytte. Hadde det vært opp til meg hadde imidlertid mye på denne lista vært byttet ut med andre. Jeg tror ikke jeg kommer til å gå aktivt inn for å ha lest den komplette. Se selv!

    Følgende har jeg lest - enn så lenge:

    Animal Farm-George Orwell
    Atonement-Ian McEwan  - fantastisk!
    Beloved-Toni Morrison
    Catch-22-Joseph Heller
    The Catcher in the-Rye J.D. Salinger - åååå, Holden....
    The Corrections-Jonathan Franzen
    The Golden Notebook-Doris Lessing
    Gone With the Wind-Margaret Mitchell
    The Grapes of Wrath-John Steinbeck - noe så sørgelig.
    The Great-Gatsby F. Scott Fitzgerald
    A House for Mr. Biswas-V.S. Naipaul
    The Lion, The Witch and the Wardrobe-C.S. Lewis
    Lolita Vladimir-Nabokov
    Lord of the Flies-William Golding
    The Lord of the Rings-J.R.R. Tolkien
    Mrs. Dalloway-Virginia Woolf - les!
    1984-George Orwell
    The Prime of Miss Jean Brodie-Muriel Spark - morsomt!
    The Sound and the Fury-William Faulkner
    To Kill a Mockingbird-Harper Lee
    To the Lighthouse-Virginia Woolf
    White Noise-Don DeLillo
    White Teeth-Zadie Smith - oppskrytt.
    Wide Sargasso-Sea Jean Rhys

    God lesehelg, alle sammen!


    Man blir ikke ferdig med ting...

    ... når bestevenninna kjøper leilighet i samme oppgang som min eks. Og han er av typen som ikke må vite slikt, men vet det likevel.

    Heretter må det snikes langs veggene når man er på besøk, noe man er ofte. Isj.


    Dagens lille utfordring

    Utfordringen kommer fra alliene - og jeg gjør så godt jeg kan!

    For ti år siden:
    Gikk jeg i andre klasse på videregående og drømte om å flytte til storbyen (noe jeg gjorde året etter). Jeg leste for ikke lenge siden dagboka mi fra denne perioden, og kunne konstatere at jeg var svært opptatt med volleyball, skolerevy og jobbing, og jeg gikk mye på konserter.
    For fem år siden:
    Begynte jeg på hovedfag i litteraturvitenskap, og grublet fælt på om det var det rette å gjøre. Jeg tror det var det, jeg synes i alle fall det var gøy!
    For ett år siden:
    Ble jeg singel og begynte samtidig i ny jobb. Med andre ord, snudde opp ned på det meste - jeg fikk en rekke avgjørende åpenbaringer!
    Fem lekkerier:
    Mørk sjokolade (70-80 %), Trulli (en usedvanlig deilig Chardonnay), tørket mango, Johnny Depp og min fiskesuppe spesial
    Fem sanger jeg kan teksten til:
    "In Da Club" med 50 Cent. "I will survive" med Gloria Gaynor. "Same old brand new you" med A1 (og spør meg ikke hvorfor!), "Rønnerdals visa" av Evert Taube og  "Amigos Para Siempre" med Sarah Brightman og José Carreras (å ja da, jeg synger den gjerne med stor innlevelse) Og dette var bare en liten smak av mitt rikholdige repertoir.
    Fem ting jeg vil gjøre med 100 millioner kroner: Viser til tidligere innlegg på bloggen. Her er det riktignok bare snakk om usle 51 millioner. Hadde jeg hatt 100, ville jeg hatt store problemer, da dette er en sum så stor at jeg nesten ikke kan forholde meg til den! En leilighet i Paris og en til i New York kunne jo vært noe? Og levd resten av livet pendlende mellom dem.
    Fem steder jeg vil stikke av til: Paris, Koh Chang (Thailand), New York, Hardangervidda og Bergen.
    Fem ting jeg aldri vil iføre meg: Shorts (motepolitiet kan si hva de vil, det er og vil alltid være stygt. Uansett hvor pene ben man har). Dyremønstrete klær. Bukser med høyt liv. Hva som helst fra den nye "piratmoten". Flosshatt.
    Fem yndlingsTV-programmer: Hm. Jeg ser lite på god TV, men jeg prøver: Lost (gleder meg til ny sesong!), The 4400, Krøniken (når den kommer tilbake), Slå på ring og under tvil Tre brødre som ikke er brødre.
    Fem største fornøyelser: Reising, film, moro med mine gode venner, hver gang jeg får Den Store Leseropplevelsen, god mat og konserter. 
    Yndlingsleketøy: Bestevenninna mi XX som det alltid er moro å leke med, sykkelen min, quiz av alle slag, mp3-spilleren og mobilen.

    Majones og gselever...

    I går spiste jeg gåselever for første gang. Eller foie gras, som det heter på originalspråket, og som jeg mistenker er en lettvint måte å skjule denne rettens egentlige natur på for de mindre språkmektige. Det spiller uansett ingen rolle når man får det servert, og alle illusjoner brister.

    Mitt første møte med denne såkalte delikatessen blir også mitt siste. For det første så det ekkelt ut, men jeg er høflig og villig til å prøve alt nytt og spennende, så jeg våget meg på en smak. Fysj og æsj. Fett og emment var det, det var som et tjukt fettlag la seg inne i munnhulen. Dessuten var det en fæl bismak av dårlig samvittighet for at jeg hadde spist mat som tross alt er ekstremt uetisk. Nå fant jeg jo også ut at den er helt unødvendig, ettersom den både ser ut og smaker ekkelt.

    Det blir mye vegetar på meg framover.

    Gi meg en jobb i Staten snarest!

    Fredagsfølelsen er endelig her igjen. I flere uker har det vært så latterlig travelt på jobb at jeg nesten ikke har skjønt at det var helg før den var over. Hva gjorde jeg sist fredag? Kan nesten ikke huske det, i en tåke av prosjekter som alle er like viktige og IKKE kan vente, men kvelden ble tilbrakt foran pcen. På jobb. Og jeg er virkelig ikke typen som pleier å vie arbeidsplassen mange tanker utenom kjernetiden.

    Det er derfor noe frustrerende å jobbe i en bedrift der ikke bare lunsjen brukes til interne møter - hver dag, men at det også forventes at man skal tenke, føle og nærmest være jobb også i fritiden. Nei, jeg gidder ikke. Det er ikke viktig nok for meg. Jeg vil ha ettermiddager, helger - også fredagskvelder - og ferier (om jeg hadde noen) i fred! Nå har jeg heldigvis hodet over vann for en stakket stund, og planlegger å svinse lettsindig ut av døra klokka fire. Helgen skal først og fremst brukes til å fortrenge alt som har med jobb å gjøre. Og kanskje litt til å tenke ut hvordan jeg kan få en greit betalt jobb i Staten, der ingen bryr seg om hva du gjør før 8 og etter 15.45.

    Krible eller ikke krible

    "Jeg liker henne veldig godt, men jeg vet ikke om jeg er forelsket", sa min gode venn, litt fortvilet. Vi hadde møttes helt tilfeldig og tok et glass vin eller fire. Det var en stund siden sist, han hadde vært travelt opptatt med å date en potensiell kjæreste. "Men jeg er redd for at dersom vi blir kjærester, vil jeg bli lei etter kort tid, nettopp fordi jeg ikke har de stormende følelsene jeg leter etter."

    Jeg sa at han, eller de,  ikke nødvendigvis behøvde å kaste seg inn i noe de ikke var helt sikre på om var helt som det skulle. Se det an, vær sammen, bli bedre kjent. Dersom følelsene ikke kommer, er det jo ikke noe å satse på. "Er du fysisk tiltrukket av henne, da?" spurte jeg. "Njaaeii... det er vel der mye av problemet ligger. Hun er søt og pen på alle vis, men jeg kribler ikke akkurat i kroppen." "Dessuten", la han til, "jeg har blitt såpass gammel nå at jeg innser at jeg ikke vil innlede et forhold jeg ikke ser for meg skal vare i uoverskuelig framtid."

    Der kom den. Kompisen min har blitt voksen. Han sa det vi alle tenker. Hva om kjæresten min ikke er den rette? Det går lang tid mellom hver gang jeg føler forelskelsens kribling. Men jeg er jo glad i ham. Gruble, gruble. Man grubler nok for mye.

    Hva kompisen min angår, tror jeg ikke han ble noe klokere av å prate med meg. Datedama hadde dratt på ferie en uke, og han skulle kjenne godt etter om han savnet henne. Om det kom noen kribling.

     


    De penga

    Huff, jeg ser at det reklameres for forbrukslån på bloggen min. Ufrivillig fra min side, men det er vel en konsekvens av å benytte seg av en gratistjeneste. Jeg er ikke særlig begeistret for den måten å skaffe seg penger på. Det var en av (de mange) grunnene til at jeg valgte å gå fra ekskjæresten min. Han hadde lånt seg "rik" og "glemte" å betale tilbake. Og det var ingen enkel sak å leve i et forhold der så mye ble styrt av penger, eller mangel på det. Dette er heller ikke den eneste historien jeg har hørt om ettervirkningene av slike lån. Reklamen appelerer til de med akutt pengemangel og tas gjerne opp på impuls. Nei, dyrt og dumt er det. Til den som måtte lese dette, vennligst ikke assosier meg med GI Money Bank og desslike.

    Yey!

    Jeg skal på Coldplaykonsert:-)


    Tlmodighet er en dyd - en oppflging av forrige post

    For ikke å komme i skade for å ødelegge moroa for de som ikke har lest ut Harry Potter and the Half-Blood Prince, skal jeg ikke si noe som helst om handlingen.

     

    Men jeg kan si så mye som dette: Rowling kan dette med å holde folk på pinebenken. Nå blir det vel i alle fall to år til vi får vite avslutningen på dette stadig mer vanvittige eventyret. For vanvittig er det.

     

    Igjen - jeg forundres over meg selv som blir så engasjert i en barnebok. Men er det egentlig en barnebok? HP and the Philosopher's Stone er det definitivt. Chamber of Secrets også. en så blir det verre. Etter som Harry vokser til blir bøkene mørkere og mer alvorlige. Vonde hemmeligheter avsløres, tilsynelatende umulige prøvelser må gjennomgås. Mennesker blir drept, og slett ikke bare de onde. Jeg tror at en stor del av årsaken til at disse bøkene er så populære ligger i nettopp dette. At leserne - og målgruppen er først og fremst barn, eller unge ungdommer - ikke blir forskånet for noe. De vonde tingene pakkes ikke inn. Jeg tror at dette gjør at mange barn føler de blir tatt på alvor som lesere, de blir utfordret også på et følelsesmessig plan. For oss voksne blir lesningen engasjerende fordi vi historien i tillegg til å være uutholdelig spennende er skrevet veldig godt, ingen detaljer er overlatt til tilfeldighetene, spor legges ut og følges opp (ofte skjult på fiffige måter) og vi blir budt på stadige overraskelser.

     

    En blogg jeg tittet på refererer til noen som mener at en årsak til at voksne leser bøker som dette er fordi de har behov for en regresjon til barndommen. Tja, dette var jo svært freudiansk, men har kanskje noe for seg for enkelte. Selv tror jeg det handler mer om at dette er god litteratur. Det er derfor vi leser Astrid Lindgrens fortellinger med glede til vi blir gamle, men lar være å lese Bobseybarna om igjen.


    Hurra for Harry

    Jeg vil ikke være på jobb! Det eneste jeg har lyst til er å sykle hjem så fort jeg kan til den forlokkende festen som ligger hjemme på stuebordet og venter. Hva snakker jeg om? Harry Potter and the Half-blood Prince, vel!

     

    Ja vel, så er jeg kanskje barnslig som lar meg begeistre slik av en fortelling om en guttunge som tilfeldigvis også er trollmann. Men jeg er sannelig ikke alene om å være en av dem som har ventet spent i to år på å få vite hva som skulle skje etter kampen om den mystiske profetien. Som humrer fornøyd av fiffige ordspill, skarpe sarkasmer og en historie som er et oppkomme av rik fantasi, en dyp språkforståelse, fortellerglede og tradisjon.

     

    Jeg har nå nilest meg gjennom en tredjedel av boka og synes dette lover veldig bra. Det jeg hadde å utsette på forrige bok - en del unødvendige omveier og litt vel mye "snikksnakk", er skrelt vekk. Handlingen er derfor mer fortettet og konsentrert. Fra første side er det rett på sak og allerede i de første kapitlene får vi foruroligende og oppklarende (eller?) informasjon. Jeg er med!

     

    Det er sikkert ting å utsette på denne boka, som på alle andre bøker - jeg venter med å eventuelt uttale meg om det til jeg har lest den ut. Det viktigste for meg er akkurat nå nettopp det!


    Sommer i rene

    Jeg kan godt skrive litt om sommermusikk, jeg!

     

    For to år siden jobbet jeg på Vestre gravlund, og de fleste som jobbet der gikk rundt og hørte på usikk mens de spadde og plantet, meg selv inkludert. Det gikk i Petre for det meste, og de sangene som surret og gikk da har for evig blitt forbundet med sommer siden (det var en veldig sommerlig sommerjobb!). For eksempel Eminems Without me, The Streets' Let's push things forward, Karin Parks Superworld Unknown, Beyoncé og Jay Z med Crazy in love - og mange flere. Alle setter meg i skikkelig sommermodus.

     

    Et av de beste sommermusikkminnene mine er fra 1994 og handler om Lisa Ekdahl og albumet med samme navn. Mye tid ble tilbrakt på glassverandaen, i hagen og i hengekøya mens Vem vet sullet og gikk. Selv om jeg nå synes denne musikken er litt vel sukkersøt, får jeg gode sommervibber av den og hører på den litegrann hver sommer. Du ãr en saga fõr att vara sann...

     

    Manu Chao er også veldig sommerlig synes jeg! Me gustan los aviones, me gustas tu... Deilig, underlig og ganske morsomt.

     

    Jeg er litt miljøskadd fra barndommen av, og har et nært og litt sentimentalt forhold til viser av denne typen, som er ren og skjær konstentrert sommerstemning. Evert Taubes viser om den glade laksen og livsnyteren Rønnerdahl forbinder jeg også med markblomster, jordbær, sommerkjoler og solnedganger. Disse ble spilt og sunget titt og ofte i lune sommerkvelder da jeg vokste opp. Her er en liten smak av den kanskje mest kjente, men kanskje og den aller fineste?

     

    Kalla den Änglamarken eller himlajorden om du vill
    Jorden vi ärvde och lunden den gröna,
    vildrosor och blåsippor och linblommor och kamomill
    Låt dem få leva, de är ju så sköna.
      

    Ellers er jeg redd det blir mye Coldplay på meg i sommer.


    Om jeg hadde spilt V75...

    ... og vunnet 51 millioner... Følgende fantasirekke fant sted mellom et par fattiglus i parken i går.

     

    Først av alt: Ingen trenger 51 millioner. Ikke jeg og ikke du. Jeg kan ikke en gang forholde meg til en slik sum, den er absurd, abstrakt og ikke minst utopisk. (Like utopisk som at jeg noen gang kommer til å spille V75) Det er for mye penger til at jeg noen gang ville kunne bruke dem opp, så framt ikke Paris Hilton tar bolig i meg - og det er også temmelig utopisk. Likevel - en stakkar må ha lov til å drømme litt, og jeg ble faktisk ganske glad av disse drømmene.

     

    Dersom jeg hadde vunnet 51 millioner ville jeg ikke glemt mine tidligere fattiglus-kollegaer (misforstå ikke, jeg har til salt til maten). 51 millioner er som sagt alt for mye for ett menneske, så det skulle bare mangle om jeg ikke delte med de som trenger det mer. Jeg ville tatt omlag halvparten av gevinsten og fordelt på Amnesty, SOS Barnebyer og Leger uten grenser samt delt rundhåndet ut til organisasjoner som bekjemper trafficking, prostitusjon og AIDS. Så ville kanskje min samvittighet være noenlunde ren en liten stund.

     

    Deretter ville det være tid for å ta seg av de nærmeste. Samlet gjeld i familien skulle selvsagt slettes. Søsken som ikke var i gang eller ferdige med utdannelsen skulle slippe å bekymre seg for studielån og ekstrajobber. Brødrene skulle fått hver sin leilighet der de måtte ønske, og Mamma og Pappa skulle fått sommerhus i Sverige - en röd liten stuga vid havet, med hageflekk og masse bokhyller.

    Jeg ville også bevilget meg selv en leilighet, en ny pc, en ipod og en terrengsykkel. Da tror jeg at jeg ville vært ganske fornøyd.

     

    Mine beste venner skulle bli invitert på ferie et par ukers tid. Jeg ville leid et stort hus med god plass til alle på et sted så vakkert at det gjør vondt i øynene, med hav, strand og egen bartender. Maldivene skal være fint har jeg hørt.

     

    Etter at dette var gjort ville jeg  fortsatt ha godt over 15 millioner igjen. Med renter og rentesrenter ville jeg ha det greit resten av livet, så jeg ville sluttet i den noe utilfredsstillende jobben min. Jeg tror jeg ville blitt tullerusk om jeg skulle gått rundt uten å ha noe å gjøre mer enn et par uker, så en eller annen deltidsjobb hadde vært greit - fortrinnsvis noe innen kultursektoren. Resten av tiden ville jeg brukt på reising, turer i fjellet, lesing, tegning, fotografering og alt det andre jeg har altfor liten tid til.

     

    Eller hvem vet, kanskje jeg ville blitt helt korrumpert av å eie en slik astronomisk pengesum, og svidd dem av på jetsetreiser og shopping? Ikke godt å si.


    Bruk og kast

    Det siste halve året har jeg hatt det laveste personlige forbruket på veldig lang tid (vi snakker om år, hvis jeg ser bort i fra reiser.) Dette skyldes blant annet økte faste utgifter etter flytting. Egentlig er det litt ironisk at jeg føler jeg aldri har hatt så dårlig råd, til tross for at jeg for første gang har fast inntekt... Dette har ført til to ting i all hovedsak - den ene temmelig overfladisk og den andre av mer signifikant verdi:

     

    1. Jeg skjønner ikke lenger hva jeg har å gjøre i klesbutikker. Før kunne jeg ikke gå innom H&M eller Accessorize uten å ha rasket med meg et eller annet, mens nå, når jeg en sjelden gang er innom, vandrer jeg målløst omkring uten å finne noe som helst verdt å ta med. Ikke en gang et par øredobber ble funnet verdige sist jeg var innom. Dette er jo egentlig en god ting, men byr på problemer når jeg ikke en gang er i stand til å finne et par sommertopper av enkleste sort. Og jeg er jo faktisk en jente med en ekstrem hang til sko og vesker...

     

    2. Jeg har blitt mye mer bevisst på forbruk. Det er nesten som om jeg har en liten konkurranse med meg selv, der jeg prøver å bruke minst mulig penger på skit og heller fokusere på andre ting. Eller dvs, ikke fokusere så mye på ting. Etter den tidligere nevnte flyttingen, følte jeg meg overveldet av ting. At jeg hadde klart å opparbeide meg et slikt lager med saker på 25 kvm2 (samt bodplass) og brukte over to uker på å få pakket dem ned, satte meg helt ut. Ting jeg ikke hadde ofret en tanke på flere år bare lå rundt og tok opp plass, uten betydning for meg. Men på et tidspunkt hadde jeg jo faktisk kjøpt dem ...  Det endte med 4 fulle søppelsekker med ting jeg ikke trengte! Det var som en renselse å bli kvitt alt junket, og jeg sverget på at jeg fra da av ikke skulle kjøpe noe som helst uten nøye overveielse. Og det funker bra. Hvem skulle trodd det?

     

    Faktisk fikk denne flytteopplevelsen meg til å tenke på både det ene og andre. Blant annet: Jeg har ikke lyst til å identifisere meg med den forbrukerkulturen som vi er en del av. Jeg har ikke lyst til å unne meg alt det jeg har lyst på. Nå har jeg for eksempel veldig lyst på en ipod, men jeg kommer ikke til å kjøpe en med det første. Jeg har rett og slett ikke bruk for den. På samme måte som jeg ikke trenger ny mobil, men har lyst på en fordi den ser kul ut. Ting har så kort levetid, og forbrukssyklusen blir kortere og kortere. Behov skaper nye behov. Og hva er det egentlig viktig å bruke pengene på? Hva skaper virkelig tilfredsstillelse? Og hva forteller det om meg når jeg har 20 par sko?

     

    Den første tiden jeg bodde i Oslo og var fersk student, kan jeg ikke huske at jeg shoppet. Jeg hadde kun studielånet og var redd for å bruke det opp. (Faktisk bodde vi på dobbeltrom i kollektivet for å spare penger...) En av mine beste venninner fortalte at hun og en venninne hadde laget pasta med kjøttsaus, dvs ikke bare tomater, og følte de skeiet skikkelig ut. Mer enn to pålegg i kjøleskapet var luksus og vi gikk i alle fall ikke ut og spiste. Så ille er det ikke lenger. Er det noe jeg faktisk bruker penger på, så er det mat og drikke. Gastronomiske gleder varer lengre enn en hvilken som helst ny t-skjorte.

     

    Jeg prøver vel egentlig å være mindre overfladisk. Å få kick av andre ting enn shopping. Som å bli flinkere til å fotografere, tegne og sy. Å tenke tanker som rekker lengre enn VISAkortet.


    God bok (da-da-da-da-da-da-da-da-da)

    Det florerer av bokrelaterte poster for tiden, og jeg lar meg lett inspirere. (Siden fredagsfirern har bestemt seg for å være kjedelig, dropper jeg den til de finner på noe moro.)

     

    1) Hvor mange bøker eier du?

    Omtrent fem hundre hjemme hos meg selv, og så et par hundre hjemme på bygda. Denne oversikten skyldes nylig flytting, da jeg gjorde et lett overslag midt i pakkingen. Fikk faktisk gitt bort to fulle esker også, med mindre interessante titler. Nå vurderer jeg å bli skikkelig nerd og legge alle bøkene inn i et sinnrikt system - ikke minst nyttig på grunn av alle som låner bøker av meg og ikke leverer dem tilbake. Med et slags kartotek kan det være mulig å holde en oversikt!


    2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?


    A year in the Merde av Stephen Clarke. Den handler om forfatterens år i Frankrike på godt og vondt, og frankofil som jeg er måtte jeg ha den. Samtidig kjøpte jeg Jan Kjærstads essaysamling Menneskets nett.


    3) Hvilken bok var den siste du leste?
    Jeg har en stygg tendens til å lese flere parallelt. Disse er de siste ferdigleste verdt å nevne: Joseph O'Connor - Havets stjerne,  Hanne Vibeke Holst - Det virkelige livet, Tom Wolfe - I am Charlotte Simmons. Jeg holder nå på med en dårlig en av Candace Bushnell (hun med Sex and the City), i forbindelse med jobben. Et rent pliktløp som forhåpentligvis gjøres unna i løpet av helga. Deretter: Rotter's club av Jonathan Coe.


    4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg (her skulle man visst egentlig skrive om fem man hadde lest fler enn tre ganger, men jo eldre man blir jo færre bøker leses mer enn én gang - dessverre, kanskje?) - jeg lager heller fem punkter! Dette er veldig vanskelig, jeg har problemer med å måle leseropplevelsene mine slik, men dette er i alle fall gode bøker alle sammen:


    Jan Kjærstads trilogi Forføreren, Erobreren og Oppdageren (jeg regner dem i denne sammenhengen som én). Disse har jeg faktisk også lest mer enn tre ganger, naturlig nok, i og med at jeg skrev hovedoppgave om dem. Hver gang med stor glede, rikt utbytte og stadig nye og utrolige oppdagelser.

     

    Henrik Ibsens samtidsdramaer, særlig Hedda Gabler. Det er ikke tull, Ibsen er like aktuell, da som nå. We likey.

     

    John Irving: The World According to Garp. Den lille historien i den store slutter aldri å fascinere. Gleder meg til neste bok som kommer til høsten!

     

    Per Pettersons Ut og stjæle hester. At så vakre og påtagelige stemninger kan skapes med så få ord... Vondt og vakkert. Og i samme slengen: I kjølvannet.

     

    Maria Gripes Skygge-serie. Som jeg elsket dem da jeg var liten. Og de kan leses igjen og igjen.

     

    Og til slutt - for ren og skjær underholdning: Torgrim Eggens Trynefaktoren, Abo Rasuls The Cocka Hola Company og J. K. Rowlings Harry Potter-bøker (16. juli - yey!).



    5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg:
    Jeg kjenner ikke så mange bloggere, så jeg oppfordrer heller de som måtte lese dette til å lese disse bøkene! Og hvis de vil, selvsagt også gjøre det samme i bloggen sin. Gode lesetips er alltid kjærkomne.


    En film jeg skal ha en skammelig hy pengesum for se...

    ... er Star Wars III. I motsetning til en bemerkelsesverdig stor del av mine kollegaer i bloggosfæren (som ser ut til å leve i en verden jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i, der uforståelige begreper som Warhammer, Geocaches og gatherings av ulike slag ser ut til å være sentrale.), nærer jeg en dyp forakt for denne typen filmer. Jeg lot meg en gang for flere år siden lokke til å se den første SW-filmen (eller hvordan var det nå med denne rekkefølgen?), av en venn som velmenende ønsket å dele dette han mente var et fantastisk verk med med meg. Han hadde faktisk et reellt håp om at jeg skulle bli hekta, så vi kunne kose oss med stjernekrig i timesvis. Slik ble det dog ikke. En snau time holdt jeg ut før jeg sovnet fra de pinlig dårlige effektene og et mer eller mindre meningsløst plot. Siden har jeg holdt meg langt unna denslags.

     

    Den eneste gangen jeg har moret meg over SW, var da en kreativ venn "oversatte" den til svensk. For meg har det fra da av vært Rot i rymden, der Ljus-sabel Jokke fekter rundt med halogenlampa si, Mõrka Farbrorn brumler bak maska og Burken ... vel, at en blikkboks er en karakter i en film er jo intet mindre enn hysterisk komisk.

     

    Det eneste jeg kan si er positivt med at den sjette (hallo!) filmen nå er ute, er at det er den siste og at det endelig er over (hvis ikke filmselskapet bestemmer seg for å melke kua enda mer, og sette i gang en serie appendikser...).


    Situasjonsrapport

    Fikk disse fra en venninne, og vips s var jeg i gang:

    1. Navnet ditt stavet baklengs?
    ekkI geJ reiS teD
    2. Hvor ble foreldrene dine fdt?
    I Oslo og Notodden
    3. Hva er det siste du lastet ned p PC-en din?
    H?
    4. Hva er favorittrestauranten din?
    Chez Fernand, Rue Christine, Paris
    5. Nr svmte du sist i et basseng?
    P lrdag
    6. Har du noensinne deltatt i et skoleteaterstykke?
    Ja, til og med opptil flere. Det var 80-tallets eneste alternativ til tavleundervisning.

    7. Hvor mange barn vil du ha?
    Ikke mer enn tre.
    8. Hva slags musikk misliker du sterkest?
    Pet Shop Boys
    9. Har du stemmerett?
    Bde rett og evne.
    10. Har du kabel-tv?
    Jeg har i alle fall en haug med kanaler, men jeg betaler ikke for dem.
    11. Har du noensinne kjrt moped?
    Ja.
    12. Har du noensinne tulleringt til noen?
    Jeg var telefonterrorist i min pure ungdom. Sammen med venninner moret vi oss stort med ringe til Gran og sprre etter Furu etc.
    13. Har du noensinne ftt parkeringsbot?
    Selvsagt ikke. Nr man bor i by trenger man ikke bil.
    14. Har du lyst til hoppe i strikk eller fallskjerm?
    Nei, men jeg paraglider gjerne.
    15. Det fjerneste stedet du noensinne har reist til er? (Alts det som ligger fjernest fra ditt normale tilholdssted.)
    Thailand.
    16. Har du hage?
    Nei, men en bakgrd full av mose.
    17. Hva er favorittegneserien din?
    Asterix.
    18. Kan du virkelig alle ordene i nasjonalsangen?
    Nei, men jeg kan 'Amigos Para Siempre'.
    19. Bad eller dusj, om morgenen eller kvelden?
    Dusj om kvelden i ukene. Tidsbesparende og avslappende. Dusj om morgenen i helgene. Av ren ndvendighet.
    20. Den beste filmen du har sett den siste mneden?
    Kjpmannen i Venedig.
    21. Favoritt-topping p pizza?
    Parmaskinke, ruccolasalat, pinjekjerner og parmesan.
    22. Potetgull eller popcorn?
    Potetgull. Men ser stadig flere av popcornets fordeler.
    23. Hvilken leppestiftfarge bruker du vanligvis?
    Sweet violet, Clinique.
    24. Har du noensinne rkt peanttskall?
    Hva er det for en teit ting ryke, da?
    25. Har du noensinne deltatt i en skjnnhetskonkurranse?
    Nei, men om s var hadde jeg garantert gjort det skarpt.
    26. Appelsin- eller eplejuice?
    Appelsinjuice.
    27. Hvem var den siste personen du gikk ut og spiste middag med, og hvor spiste dere?
    M, p Yaya's.
    28. Favorittsjokolade?
    Jo mrkere jo bedre. Troika er ogs en slager.
    29. Nr stemte du sist i en meningsmling? For ikke s lenge siden, en test som gikk p hvem jeg lignet mest p i Harry Potter. Og det var Harry Potter, hehe.
    30. Nr spiste du sist en hjemmedyrket tomat?
    Har aldri hatt den glede.
    31. Har du noensinne vunnet et trof?
    Opptil flere!
    32. Er du en god kokk?
    Ja. Og de fleste jeg har kokkelert for vil skrive under p det.
    33. Klarer du fylle bensin selv?
    Selvsagt, i alle fall nr det ikke er noen andre rundt pumpene som ser p.
    34. Har du noensinne bestilt en vare fra en reklame?
    Aldri, sier jeg!
    35. Sprite eller 7-up?
    Sprite zero.
    36. Har du noensinne mttet bruke uniform p jobb?
    Gul russedress i strrelse XXXL, under Elleville dager p Steen&Strm.
    37. Hva var det siste du kjpte p apoteket?
    Plaster og p-piller.
    38. Har du noensinne kastet opp p et offentlig sted?
    Ja.
    39. Hva vil du helst; bli millionr eller finne ekte kjrlighet?
    Jeg vil ha bde i pose og sekk!
    40. Tror du p kjrlighet ved frste blikk?
    Ja. Hvor lenge den varer er derimot en helt annen sak.
    41. Noensinne ringt et 820-nummer?
    Det hper jeg da ikke...
    42. Kan eks-er vre venner?
    Ja, om ikke ndvendigvis de aller beste.
    43. Hvem var det siste mennesket du beskte p et sykehus?
    Farmor.
    44. Hadde du mye hr da du var baby?
    Nok til ha slyfe i.
    45. Hvilken beskjed ligger p telefonsvareren din?
    Det er ikke jeg som hrer p den.
    46. Hvem er din favorittkarakter i Saturday Night Live?
    Hadde jeg kunne svart p dette burde jeg vrt bekymret.
    47. Hva var navnet p ditt frste kjledyr? Pelle. En Zebrafink som etterhvert utviklet Alzheimers.
    48. Hva finnes i veska di?
    Where to start? Lommebok, nkler, mobil, solbriller, almanakk, leppestift, Eight hour cream, papirer, hrbrste, hrspenner og selvsagt alltid en bok.
    49. Favoritting gjre fr du legger deg?
    Lese. Prate. Kose.
    50. Nevn n ting du er takknemlig for i dag.
    Dette: 'Lille Kat p vejen, hvis er du? - Jeg er sgu min egen.' Piet Hein.

    En bitteliten livskrise

    Jeg har i det siste blitt veldig klar over at det er jeg og bare jeg som til syvende og sist kan gjre noe med min egen livskvalitet og dermed min egen lykke. Det er ikke riktig at man skal leve dag ut og dag inn med en jobb - og dermed store deler av hverdagen - som man bare er snn halvveis fornyd med. Det er vanskelig snakke med folk om det, srlig nr det man gjr til daglig for mange ser ut som en drmmejobb, ideell og relevant. Men den er ikke det. I dag har jeg ftt et lite puff til gjre noe med det. Jeg har lyst p en jobb jeg synes er morsom, som jeg gleder meg til g p. Noen vil kanskje mene det er mye forlangt, men jeg er faktisk ikke enig i det. N er alt helt greit, men det er faktisk ikke godt nok. Flere burde egentlig stille seg dette sprsmlet: Er greit greit?

    How not to date - leksjon 1

    Nr man dater noen for frste gang gjelder det skape et godt frsteintrykk, for om mulig kunne treffes igjen om det skulle klaffe. Et godt tips til hva man ikke br gjre, er pent og rlig fortelle at man har googlet vedkommende. Dette er noe alle gjr og alle vet at alle gjr det, men de frreste vil innrmme at de gjr det. Det vil si, ikke alle. Det er jo en grunn til at jeg skriver dette.

    Dagen derp...

    Og det p en mandag. Hva kan jeg si? Det startet med et uskyldig glass vin til maten og endte med slikke jordbrmargarita fra kjkkenbenken. Denne smsen fikk jeg i dag morges:

    "God morgen. Ingen skal komme her og si at vi ikke vet finne nektaren i mandager!"

    Bokstavelig talt. Godt det snart er ferie!

    Borgerlig eller sakralkirkelig konfirmasjon? Hva skal jeg velge, kapellan?

    Jeg sitter med et skjema foran meg, ferdig utfylt. Jeg putter det i en konvolutt, skriver adresse utenp og legger det i veska. Og s gr det dager og brevet ligger fortsatt i veska. Hvorfor er det s f***a komplisert sende det? Skjemaet er for utmelding av statskirka, noe jeg egentlig burde ha sendt inn for lenge siden. Hvorfor fr jeg ikke ut fingern? Det gjelder en institusjon jeg ikke deler det minste med, er dypt uenig i at kirke og stat i det hele tatt er ett i Norge, har tatt tydelig avstand fra kristne miljer (som jeg tidligere var en del av, om enn perifer)og ser rett og slett p meg selv som ikke-troende. Jeg tror ikke p gud, ergo tror jeg heller ikke at Jesus var hans snn. Bibelen er en interessant historisk kilde, men evangeliene kan du ha for meg. Og la meg ikke en gang begynne snakke om hva jeg mener om misjon.

    S hvorfor sender jeg ikke det brevet? Er det fordi jeg tenker jeg m st for det faktum at jeg som 15-ring bevisst konfirmerte meg i kirka? Fordi familien min stadig snakker om hvor varmt det var den dagen jeg ble dpt, og jeg blir litt sentimental av slikt?

    Samtidig lever jeg her, i dag og er et voksent, selvstendig tenkende menneske. Oslos nyvalgte biskop har pent erklrt at han er mot homofilt samliv (man m gjerne vre homofil, s lenge man ikke ligger med noen er den aksepterte holdningen) og har en rekke andre synspunkter som river i meg. Vi har en statsminister som er PREST! Jeg skatter til Oslo kommune. Jeg vil ikke at et re av mine skattepenger skal bidra til disse menneskene og holdningene deres. Kanskje er min utmelding en av de mange sm drpene som kan utgjre en forskjell.

    Jeg gr og poster brevet n.

    PS: Tittelen p posten er, som kjennere vet, hentet fra "Brdrene Alvestads reportasjeforum", et undervurdert innslag i Lille Lrdag.

    Friday, I'm in love...

    Herlige, herlige fredag. Jeg tar meg selv i lengte etter fredagen allerede p sndag. Egentlig alarmerende og signal om at man kanskje burde gjre et og annet med situasjonen, men s har man i alle fall noe glede seg til.

    Jeg kan nesten ikke vente med komme hjem, etter en snartur innom H&M for kjpe noen redobber jeg ikke trenger, tappe et glass fra kartongen som str strategisk og svrt gjennomtenkt plassert, hre litt p Annies nye cd og glede meg til jentene kommer p besk. I kveld blir det idol og vin og svrt mye klisjeaktig jenteprat, idet ikke bare n, men flere av oss str oppe i bemerkelsesverdige situasjoner med diverse herremenn. Kunne ikke vrt bedre!


    Til deg som mtte stikke innom - god helg!

    Vi r mnga, vi r hlften...

    S var det kvinnedag igjen, og aldri har vel avisene vrt fullere av kvinnestoff - hva kjente kvinner skal gjre i dag, hva de mener vi andre br gjre, tips til kvinnelitteratur vi kan lese, kvinnefilmer vi kan se og konserter med kvinnelige artister vi kan g p. Er det rart mange synes kvinnedagen har utspilt sin rolle?


    Jeg er ikke av dem. Her i landet opplever nok de fleste kvinner ikke at de diskrimineres i sin hverdag, og de fleste av oss tar det vel for gitt at vi skal behandles likt som menn bde karrieremessig og ellers. P mange mter m man kunne si at vi har kommet langt. Likevel er det slik at de fleste tar det som en selvflge at det er kvinnen som er hovedomsorgsperson nr et par har ftt barn - ogs etter ammeperioden. Nr en mann velger ta mesteparten av fdselspermisjonen, blir det sett p som et storverk og Dagbladet Magasinet skriver straks en rekke artikler om fenomenet. Politikerne som styrer landet vrt for tiden vil rokke ved kvinnens rett til selvbestemt abort. Og s videre.

    Likestillingsdirektr Long Litt Woon skriver i en kronikk i dag at likestillingsarbeidet i dag frst og fremt handler om makt og maktbalanse, og opprette en jevnere maktfordeling mellom menn og kvinner. Det finnes utallige eksempler p hvordan denne fordelingen er skjev. Woon mener at likestillingskampen har blitt ufarliggjort, og det tolker jeg som nettopp det at mange, ogs kvinner, ikke ser verdien av kvinnekamp og avfeier dagen i dag som "utgtt p dato". Vi har da valgfrihet p lik linje med menn. Men er vi virkelig s tilfreds? Jeg vil gjerne sitere Woon:


    "Troen p individers frie valg gjr oss blinde for hvordan vre valg "tilfeldigvis" er svrt kjnnede. Det er kvinnenes "frie valg" som har frt dem til den frynselse siden av arbeidsmarkedet, og mennenes "frie valg" som har frt dem til frynsegoder og fallskjerm - med det resultatet at menns lnn er 19 % hyere enn kvinners."


    Jeg lar det st ukommentert.

    I tillegg er det saker som ikke eksisterte, i alle fall ikke i p langt nr s stor grad, da kvinnekampen var som hetest. Trafficking er for eksempel et problem vi ikke kan unng la oss berre av. Kvinnesak handler ogs om solidaritet over landegrensene.

    Jeg tror ikke seg skal si s mye mer - jeg kunne egentlig holdt det gende en stund. Jeg tror heller jeg avslutter dagens post med dette sitatet, som jeg fikk tilsendt i dag av en mannlig kollega. Dette skrev Dagbladets sjarmerende sportsjournalist under VM p ski i 1958, etter at han hadde sett kvinner g langrenn for frste gang:

    "Grsdagens kvinnelangrenn er mitt styggeste idrettsminne til dags dato. De kvinnelige tilskuerne mtte fle seg nedret p sitt kjnns vegne, s uskjnt var dette innslaget i rets verdensmesterskap at man gikk nedsltt og kvalm hjem fra Skistadion. Det var kvinneidrett i sin aller verste avskygning. Det var rent vondt se hvordan jentene kom inn gjennomsvette og segneferdige, bustet p hret og grimet i ansiktet. Bare et par hederlige unntak fantes, blant dem Norges Ingrid Wigerns, som til og med holdt make-up`n i orden."


    Det passer bra feire dagen med en rd veske:

    veske


    Deli de luca

    Det er slett ikke moro å være foruten kjøleskap, ei heller uten komfyr. Jeg tar meg selv i å tenke "I dag kan jeg lage curry til middag" og i det jeg har tenkt det, og allerede begynt å glede meg til deilig thaimat, slår realiteten ned i hodet på meg. Nei, jeg kan jo ikke lage det, jeg har jo ikke komfyr. Det eneste jeg har er vannkoker og det fins grenser for hvor mye rett i koppen man orker å ha i seg. I går etter jobb gikk jeg derfor resolutt inn på min "lokale" Deli de luca og kjøpte meg en takeaway nudelrett. Det har jeg aldri gjort før. For det første er slike ting uforholdsmessig dyrt, og sjelden smakfullt. Jeg er en gastronom og foretrekker å kokkelere selv. For det andre representerer det en livsstil jeg ikke vil assosieres med.

     

    Og nå skjønner jeg enda bedre hvorfor. Deli de luca popper opp over hele Oslo, og sikkert også snart i resten av landets byer. De går inn for å se fristende og delikate ut, og litt "utenlandske", med en rekke varer den gjennomsnittlige nordmann før bare har hørt om eller kunnet kjøpe på taxfree. Som for eksempel Skittles, Oreos og Kettle Chips. I tillegg kan kjeder som Narvesen og 7-eleven gjerne få konkurranse for min del. MEN - Deli de luca er dessverre aller mest en glanset fasade. Under deli-looken er det dyrt og dårlig, i likhet med sine bransjefeller. Biffnudlene jeg kjøpte i går var langt mer fristende å se på enn pizzastykkene og paiene, noe som gav dem et definitivt fortrinn, men dessverre smakte de rett og slett ille. Hvordan er det mulig å bomme så med en så enkel rett? Jeg har kjøpt nudler fra en gatevogn i Bangkok som smakte himmelsk i fohold til dette.

     

    Jeg spør meg også: Hva sier det om oss når vi ukritisk omfavner slike etablissementer? Slik jeg ser det oppfordres vi til å føre en livsstil der alt skal gå raskt og uvørent og vi lures til å tro at det er sunn mat vi kjøper. Slik virker det liksom ikke så ille. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg har ikke noe til overs for denne måten å leve på.

    Til Deli de lucas forsvar skal det sies at de ansatte er veldig hyggelige og høflige. Eller kanskje det også bare er fasade?


    Girliegirlie

    Jeg har oppdaget de mest fantastiske illustrasjoner, laget av en mann ved navn R. Nichols. En mann! Det går nesten ut over min fatteevne at en mann har kreert disse ultrafeminine tegningene (men så har jeg aldri sett Homsepatruljen heller).

     

    Skoshopping:

    Skoshopping


     

    Margaritas:
    party

     

    Jeg satte selvsagt sporenstreks i gang med å finne ut hvor disse fabelaktige små dropsene er å få tak i. Ikke i Norge - selvsagt. Men i Paris! I en butikk som heter Fresh i Rue du Cherche Midi, ikke langt fra Jardin Luxembourg. Det passer utmerket, siden jeg om ikke lenge skal dit - og det er i mitt nabolag. Det er umåtelig synd at man ikke skriver brev lengre - man får jo sjokk om det er noe av personlig art i postkassa. Jeg skal ta meg i nakken og gjøre noe med det. Det vil være en stor glede å spre disse herlighetene til forsømte venner.

     

    Catwalk:

    NYC

     

    Jeg får assosiasjoner til Miami, til filmen Catch me if you can og femtitall. Ah, faboulous!


    Flytting

    I går flyttet jeg. Nå når lasset er båret ned to etasjer og opp tre, med en god del bilturer i mellom, føles det veldig bra. Det er en flott leilighet vi har fått, supersentralt, stukkaturprydet og ikke så verst billig heller til Oslo sentrum å være. Det er bare én strek i regningen - kjøleskapet som vi sleit oss ut med i går, bar opp flere smale trapper og greier, er muligens ødelagt. Fikk nettopp telefon fra samboeren som sa at det hadde begynt å ryke da kontakten ble satt i. Oh, mama. Men jeg har bestemt meg for å ikke ta på vei før jeg selv har sett på sakene. Det er et kjøleskap av den gamle sorten, og de pleier å være solide. Jeg orker ikke å tenke på at all bæringen var forgjeves og - skrekk og gru - at det kan bli mer. Forløpig bruker vi den kalde loftstrappa som kjøleskap, og håper ikke naboene lurer hvis de ser ost og juice i trappa.

    Fredag

    Og hvilken dag er vel bedre enn fredagen for å starte en helt ny blogg?

    Frste innlegg

    Velkommen til min blogg!


    hits