På gamlemåten

Filmtittel: Vera Drake

Når: Torsdag 24. februar

Hvor: Gimle kino

 

Jeg hadde gledet meg til denne filmen - kvalitetsfilm av ekte merke, kritikerrost og prisvinnende i bøtter og spann. Når jeg i tillegg fikk gå på Gimle og sitte i de røde lenestolsetene var lykken gjort. Problemet var at jeg ble litt skuffet.

 

Filmen handler om den hjertegode Vera Drake, som bor i enkle kår i London på 50-tallet. Livet hennes består i å hjelpe andre med stort og smått, hun er alltid blid og glad og stuller og steller for venner og familie. Hun lever i et lykkelig ekteskap og har et harmonisk liv sammen med mannen og de to voksne ungene. Materielle goder er ikke så viktig, de er mest opptatt av å kose seg sammen. Hun jobber som vaskehjelp hos mer velstående familier, og på fritiden driver hun med abort. Jepp, a-bort. Når man tenker femtitall og abort, får man gjerne assosiasjoner til strikkepinner og kleshengere. Slik er det ikke i denne filmen. Vera bruker såpevann og pumpe, og det foregår vel på den mest renslige og ordentlige måten som mulig var den gang man "tok saken i egne hender". Vera har også oppriktig omsorg for jentene hun hjelper ut av "uløkka". Likevel går det galt til slutt, slik det må gå i en slik film. Hun blir tatt, arrestert, fengslet og dømt og så er filmen slutt. 

 

Filmen har fått seksere i fleng og er bra, bevares, men jeg må innrømme at jeg nok ble litt skuffa. Jeg savnet enkelte faktorer, som for eksempel Veras motivasjon for å drive denne virksomheten. Hun tok ingen penger for det (de gikk rett i lomma på den uærlige venninna), så økonomisk var det ingenting å hente. Og hvor hadde hun lært det? Det var heller ingen typiske ”skjebnehistorier”, med jenter som fekk livet ødelagt pga uønsket graviditet, som kunne illustrere hvorfor det var nødvendig at slike ”kloke koner” drev på. Filmen tok ikke standpunkt hverken på den ene eller andre måten - sympatien lå hos Vera, som den uselviske og gode sjelen hun var, hos jentene hun hjalp, og samtidig også hos politiet, som tross alt gjorde alt riktig når de satte en stopper for enda en av de 'kloke konene' som utførte inngrep de egentlig ikke hadde greie på. Alle var liksom 'snille'.

 

Det beste ved filmen er vel tidsbildet, etterkrigstidens London,  familier klemt sammen i trange leiligheter i arbeiderstrøkene, der det meste kretset rundt når den neste koppen med te skulle inntas. Og det var selvsagt ingenting som ikke kunne fikses med en kopp te.

 

En ting er sikkert, jeg ble i alle fall ikke abortmotstander av å se denne filmen.

 

http://www.veradrake.com/


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

hits