Da Tom Wolfe var så heldig å få møte Henrik Langeland

I Aftenposten kunne vi denne helga lese om forfatter Henrik Langelands eksklusive møte med Tom Wolfe, "en av USAs mest myteomspunne, omdiskuterte og genierklærte forfattere - i hans private residens." Leserne får grundig presentert hvor vanskelig det er å få audiens hos denne mystiske, hvitkledde mannen  - en langvarig prosess som må gå gjennom flere ledd, både forlag og agenter, så gleden er derfor stor når Langeland og hans venn får godkjent inntreden til det aller helligste, på Manhattans Upper West Side.

 

Med tanke på alt arbeidet som er lagt ned i å få til dette besøket, samt journalistens nesegruse beundring for sitt langt mer litterært kapable kollega, er det merkelig at mesteparten av intervjuet etter dette handler om klær - både Langelands kvaler over valg av antrekk og om Wolfes noe eksentriske garderobe, om journalistens vennekrets bestående av semikjendiser og poulærintelligentsia, om tissetrang, om båndopptakere og ikke minst om en blank nesedråpe.

 

Ergo er dette mer en utlegning av journalistens "rystende personlige" opplevelse enn et intervju med noen man skulle tro var et interessant intervjuobjekt, både profesjonelt og personlig. Åpnebart ikke så interessant som journalisten selv. I den lille biten av teksten som faktisk er viet samtalen med Wolfe, maktes det kun å stille et par relevante spørsmål, ellers dreier det seg for det meste om Ørstavik-debatten og enda mer urin. Generelt handler det mye om væske...

 

Dette er et strålende eksempel på en enerverende tendens blant norsk journaliststand, som i stadig økende grad fokuserer på seg selv og sin person, framfor å være det de bør være, nemlig formidlere. Jeg får lyst til å trekke en parallell til det gamle ordtaket "barn skal ses, ikke høres." Journalister skal, etter min mening, ikke merkes i teksten såframt det ikke dreier seg om en kronikk eller lignende. Og enda mindre appetittlig er det når journalisten er en småfetert forfatter som har fått mer enn nok oppmerksomhet som det er.

Les intervjuet og døm selv:

http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article1044134.ece


Kommentarer:
Postet av: alliene

Der sparte du meg for et innlegg i bloggen min - har du noe i mot det hvis jeg linker til deg i stedet? :) Helt fullstendig enig. Et mer navlebeskuende intervju har jeg sjelden sett. Ny trend? Håper ikke det.

26.05.2005 @ 11:41
URL: http://alliene.blogspot.com/
Postet av: Handbag

Det er bare å linke! Jeg blir helt matt av slikt, jeg. Samtidig gir det meg en stygg-god følelse å kunne humre litt skadefro over hvor lite reflekterte ting som faktisk blir trykket, til tross for forutsetningene.

Postet av: silje stavrum

Hva er god journalistikk da? Et følelesløst referat? Langeland-intervjuet er faktisk en av de bedre artiklene jeg har lest på lenge, Langeland skriver svært godt, og blikket for detaljer avler morsomme poenger.

26.05.2005 @ 23:27
Postet av: alliene

Silje - jeg er enig i at Langeland skriver ok, til tider morsomt, men jeg forventet meg et portrett av Tom Wolfe. Det synes jeg ikke at jeg fikk.

27.05.2005 @ 08:46
URL: http://alliene.blogspot.com/
Postet av: Handbag

...og det er nettopp det alliene sier jeg vil fram til. Det er ikke noe galt med innlevelse i et intervju, men dette var faktisk nettopp mer et referat av Henrik Langelands tanker under dekke av å være et intervju med Tom Wolfe. Og det var jo Wolfe vi ville lese om, ikke Langeland. Det var mitt poeng.

Postet av: Frøydis

Men er Langeland en journalist? Er han ikke forfatter? Hvis du setter en forfatter til å gjøre en journalistjobb bør man ikke da regne med en vri. Jeg hadde ihvertfall blitt skuffa hvis jeg hadde lest et traurig Magasinet intervju. Det mangler ikke på intervjuer og annet lesestoff om Tom Wolfe, god lektyre om Langeland møter Wolfe derimot, det er det lite av.

02.06.2005 @ 15:09
Postet av: Handbag

Hadde det bare vært god lektyre, så skulle jeg ikke klagd.


Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

hits