Tålmodighet er en dyd - en oppfølging av forrige post

For ikke å komme i skade for å ødelegge moroa for de som ikke har lest ut Harry Potter and the Half-Blood Prince, skal jeg ikke si noe som helst om handlingen.

 

Men jeg kan si så mye som dette: Rowling kan dette med å holde folk på pinebenken. Nå blir det vel i alle fall to år til vi får vite avslutningen på dette stadig mer vanvittige eventyret. For vanvittig er det.

 

Igjen - jeg forundres over meg selv som blir så engasjert i en barnebok. Men er det egentlig en barnebok? HP and the Philosopher's Stone er det definitivt. Chamber of Secrets også. en så blir det verre. Etter som Harry vokser til blir bøkene mørkere og mer alvorlige. Vonde hemmeligheter avsløres, tilsynelatende umulige prøvelser må gjennomgås. Mennesker blir drept, og slett ikke bare de onde. Jeg tror at en stor del av årsaken til at disse bøkene er så populære ligger i nettopp dette. At leserne - og målgruppen er først og fremst barn, eller unge ungdommer - ikke blir forskånet for noe. De vonde tingene pakkes ikke inn. Jeg tror at dette gjør at mange barn føler de blir tatt på alvor som lesere, de blir utfordret også på et følelsesmessig plan. For oss voksne blir lesningen engasjerende fordi vi historien i tillegg til å være uutholdelig spennende er skrevet veldig godt, ingen detaljer er overlatt til tilfeldighetene, spor legges ut og følges opp (ofte skjult på fiffige måter) og vi blir budt på stadige overraskelser.

 

En blogg jeg tittet på refererer til noen som mener at en årsak til at voksne leser bøker som dette er fordi de har behov for en regresjon til barndommen. Tja, dette var jo svært freudiansk, men har kanskje noe for seg for enkelte. Selv tror jeg det handler mer om at dette er god litteratur. Det er derfor vi leser Astrid Lindgrens fortellinger med glede til vi blir gamle, men lar være å lese Bobseybarna om igjen.


Kommentarer:
Postet av: Anne

Ikke bare risikerer man at de gode blir drept, man ser at "heltene" er bare mennesker de også (og ikke alltid mennesker heller, men du skjønner poenget). Sirius er (var, *snufs*) farlig hissig og bitter, og faren til Harry demonstrerte mer enn sin tilmålte dose arroganse og bølleoppførsel. Ron kan være riktig ondskapsfull (og ganske treg), Harry er ofte selvsentrert (og i forrige roman uutholdelig sutrete, hvis jeg husker riktig), Hermione innimellom altfor sikker på at hun har rett (og i denne boken bruker hun flere ganger kreftene sine på ikke nødvendigvis moralsk uangripelig vis). Weasley-familien har alle sine små svakheter. Og Severus Snape er selvsagt et kapittel for seg (eller gjerne en hel bok). På den andre siden er ikke engang Draco Malfoy totalt ond og ryggesløs. Og man har f.eks. Scrimgeour, som neppe er ond, og slett ikke udugelig heller, men som definitivt kan være problematisk likevel. I det hele tatt syns jeg persongalleriet til Rowling virker mer solid og spennende enn noen gang.

21.07.2005 @ 16:41
URL: http://aneilert.blogspot.com
Postet av: a jour

Og ikke å forglemme Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry. Livsundring på høyt nivå.

29.07.2005 @ 14:35
URL: http://asjur.blogspot.com

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

hits