Vi är många, vi är hälften...

Så var det kvinnedag igjen, og aldri har vel avisene vært fullere av kvinnestoff - hva kjente kvinner skal gjøre i dag, hva de mener vi andre bør gjøre, tips til kvinnelitteratur vi kan lese, kvinnefilmer vi kan se og konserter med kvinnelige artister vi kan gå på. Er det rart mange synes kvinnedagen har utspilt sin rolle?


Jeg er ikke av dem. Her i landet opplever nok de fleste kvinner ikke at de diskrimineres i sin hverdag, og de fleste av oss tar det vel for gitt at vi skal behandles likt som menn både karrieremessig og ellers. På mange måter må man kunne si at vi har kommet langt. Likevel er det slik at de fleste tar det som en selvfølge at det er kvinnen som er hovedomsorgsperson når et par har fått barn - også etter ammeperioden. Når en mann velger å ta mesteparten av fødselspermisjonen, blir det sett på som et storverk og Dagbladet Magasinet skriver straks en rekke artikler om fenomenet. Politikerne som styrer landet vårt for tiden vil rokke ved kvinnens rett til selvbestemt abort. Og så videre.

Likestillingsdirektør Long Litt Woon skriver i en kronikk i dag at likestillingsarbeidet i dag først og fremt handler om makt og maktbalanse, og å opprette en jevnere maktfordeling mellom menn og kvinner. Det finnes utallige eksempler på hvordan denne fordelingen er skjev. Woon mener at likestillingskampen har blitt ufarliggjort, og det tolker jeg som nettopp det at mange, også kvinner, ikke ser verdien av kvinnekamp og avfeier dagen i dag som "utgått på dato". Vi har da valgfrihet på lik linje med menn. Men er vi virkelig så tilfreds? Jeg vil gjerne sitere Woon:


"Troen på individers frie valg gjør oss blinde for hvordan våre valg "tilfeldigvis" er svært kjønnede. Det er kvinnenes "frie valg" som har ført dem til den frynseløse siden av arbeidsmarkedet, og mennenes "frie valg" som har ført dem til frynsegoder og fallskjerm - med det resultatet at menns lønn er 19 % høyere enn kvinners."


Jeg lar det stå ukommentert.

I tillegg er det saker som ikke eksisterte, i alle fall ikke i på langt nær så stor grad, da kvinnekampen var som hetest. Trafficking er for eksempel et problem vi ikke kan unngå å la oss berøre av. Kvinnesak handler også om solidaritet over landegrensene.

Jeg tror ikke seg skal si så mye mer - jeg kunne egentlig holdt det gående en stund. Jeg tror heller jeg avslutter dagens post med dette sitatet, som jeg fikk tilsendt i dag av en mannlig kollega. Dette skrev Dagbladets sjarmerende sportsjournalist under VM på ski i 1958, etter at han hadde sett kvinner gå langrenn for første gang:

"Gårsdagens kvinnelangrenn er mitt styggeste idrettsminne til dags dato. De kvinnelige tilskuerne måtte føle seg nedret på sitt kjønns vegne, så uskjønt var dette innslaget i årets verdensmesterskap at man gikk nedslått og kvalm hjem fra Skistadion. Det var kvinneidrett i sin aller verste avskygning. Det var rent vondt å se hvordan jentene kom inn gjennomsvette og segneferdige, bustet på håret og grimet i ansiktet. Bare et par hederlige unntak fantes, blant dem Norges Ingrid Wigernæs, som til og med holdt make-up`n i orden."


Det passer bra å feire dagen med en rød veske:

veske


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

hits