Sånn, det var dagens betraktninger fra en lånetilbakebetaler.

Dersom en student i 2006 tjener mer enn 113 027 kroner i året, mister hun eller han hele eller deler av lånekassestipendet sitt. Dette er et grep for å forhindre at studenter kommer på etterskudd med studiene sine, eller enda verre: stryk på eksamen. Da får ikke utdanningsinstitusjonene pengene de hadde regnet med. Problemet er bare noe alle foruten utdanningskomiteen på Stortinget vet, at begrepet heltidstudent i våre dager er en vrangforestilling.

Nå har imidlertid en fersk undersøkelse avslørt det de fleste med litt fartstid på lesesalen har visst om lenge: hvor mye man tjener under studiene har sjelden noe å gjøre med studieprogresjonen. Eller sagt på en annen måte, tjener du mer enn inntektsgrensen har du sannsynligvis samme progresjon som en som tjener mindre eller ikke noe.

(NB! Undersøkelsen handler kun om tall og sier ingenting om tiden brukt for å tjene sum penger eller om det er tatt høyde for normert studieprogresjon, uavhengig av inntekt.)

Etter seks år på universitet vet jeg, og mange med meg, at det å jobbe ikke nødvendigvis går ut over studiene. Dessuten er det en nødvendighet, ettersom studiestøtten nærmest har stått bom stille mens boligpriser og den generelle prisøkningen har, nettopp, økt. Studerer man ved en distriktshøyskole eller lignende kan man være heldig å få leie bolig til en pris som ikke spiser opp 3/4 av den månedlige utbetalingen fra lånekassa. Det kan man bare glemme om man bor i en by.

Et annet aspekt er dette med erfaring. Jeg vet inderlig godt at min fancy grad og gode karakterer ikke spilte hovedrollen da jeg fikk den jobben jeg har nå (en jobb jeg vet jeg er priviligert som har, selv om tidligere innlegg kan gi inntrykk av det motsatte). Det var i all hovedsak en av mine mange deltidsjobber som hadde gitt meg relevant erfaring som arbeidsgiver satte høyt. Og jeg vet at jeg har hatt bruk for den erfaringen i praksis. Det handler også om å utvide horisonten sin til ut over campus. Det at jeg jobbet ved siden av studiene gjorde meg ikke bare i stand til å kunne kjøpe sårt tiltrengte vesker og sko, jeg sparte også opp nok til å kunne reise verden over. Det kan høres så klisjé ut det bare vil, men dette har også gitt meg perspektiver og erfaringer jeg aldri hadde forestilt meg om jeg bare hadde sittet på hybelen og pugget aldri så mye.

Poenget er at jeg gjorde begge deler. Jobbet OG studerte. Døgnet har 24 timer og det er ikke slik at man leser fra 8 om morgenen til man legger seg om kvelden. Det handler om prioriteringer. Og har man fokus på det som betyr noe, trenger ikke det ene gå ut over det andre. Man kan til og med ha et sosialt liv i tillegg! For mange, meg inkludert, var jobben også en positiv avveksling, med hyggelige kollegaer og inspirerende oppgaver.

Slik det er i dag, straffes man om man fikser både det ene og det andre, er effektiv og disiplinert, tjener penger og tar eksamen. Man må velge om man vil jobbe og eventuelt miste stipend eller studere på heltid og nesten ikke ha penger i det hele tatt. Jeg ser ikke motsetningen mellom å tjene nok eller mye og å få lån og stipend. Betale det tilbake må man uansett, og hver og en må ta høyde for sin egen økonomiske situasjon (så kynisk er jeg!)


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

hits