Flyttemelding

Jeg har flyttet hit! Velkommen på besøk.

Takk for meg i denne spalten.

Det store, stygge bokblet

Ny tids hovedoppslag denne uka er at norske forlag hvert år brenner eller makulerer massevis av "nye, uleste bøker", i stedet for at bøkene kommer ut til folket, der man skulle tro de hørte hjemme.

Dette framstilles som store og til dels sjokkerende nyheter, men for meg som jobber i bokbransjen er ikke dette akkurat noen stor (brann)bombe. Det utgis titusener av nye titler hvert år på små og store forlag, og til sammen blir dette en svær mengde bøker.

Adm. dir. i forleggerforeningen, Per Christian Opsahl, hevder at bøker lever evig. Det får meg til å lure på om han egentlig vet hvilken bransje han jobber i, siden de fleste andre av oss vet godt at en gjennomsnittlig norsk utgivelse har en aktualitetstid i media på maks et par måneder, hvis de i det hele tatt er så heldige.

Ny tids artikkel utviser en form for ærefrykt for det trykte ord som jeg kjenner meg godt igjen i. Bøker er fra gammelt av noe litt "hellig", noe man ikke tukler med og som man har dyp respekt for. Og til en viss grad er jo dette sant. Etter å ha vært i bransjen i noen år, først i bokhandel og så i forlag, vet imidlertid jeg , og mange med meg, at bøker, som de fleste andre varer, kommer før de etter hvert går. Og den nevnte ærefrykten daler. Hvor gjør man av bøkene når folk ikke lenger ønsker å kjøpe eller lese dem? Når de har vært med x antall runder på Mammut, Bokskred og andre salg og stablene fortsatt står høye på lager? Skal man da la dem ligge der, bare fordi de er bøker?

Det er klart det er leit for en forfatter å få brev om at vedkommendes bok nå går til makulering (dersom han eller hun ikke selv ønsker å ta over resten, og eventuelt bruke det til isolasjon, slik Geelmuyden i artikkelen har gjort). Men er det  kan hende ikke like leit å vite at åndsverket ditt støver ned på et lager og er fullstendig uinteressant for leserne?

Det største etiske dilemmaet her er ikke det å brenne/destruere bøker. Slik jeg ser det, er det ikke noe galt i det, all den tid ingen ønsker å lese dem. Bare fordi en samling ord befinner seg mellom to permer, betyr det ikke at de er uangripelige. Det gis dessverre ut svært mange unødvendige bøker. Ett eksempel. Og ett til. Og her fortsetter mitt resonnement: Verre er det at så mye papir går opp i røyk. Vi har nok miljøproblemer som det er. I stedet for å enten 1) brenne inne med haugevis av bøker på lager, eller 2) brenne dem, kan kanskje forlagene ta seg selv i nakken og innse at dersom en bok selger mer enn 3000 her i landet er det ganske så sensasjonelt. Og bestemme opplagstall deretter.

Iiiiiiiiii-dol! Poffff - og der gikk lufta ut av den ballongen.

Dagbladet skriver i dag at Tor Milde kan fortelle at dette blir hans siste sesong som Idol-dommer. I fjor sa han visstnok til Se&Hør at ett år til fikk holde. La oss nå inderlig håpe at TV2 skjønner at dette også gjelder for Idol som sådan - i alle fall for nå.

Etter fire sesonger er Norge bånnskrapt for det som måtte finnes av eventuelt talent, og vi ser jo nå at det man sitter igjen med etter X antall auditions og delfinaler er sørgelig blottet for nettopp det.

Definisjonen av et idol er så vidt jeg vet noen man ser opp til, beundrer og kanskje forsøker å ligne.
Disse har ingen verdens ting med dette å gjøre.

Jeg husker godt den første, og delvis også den andre sesongen av Idol, da fredagens sending akkompagnerte vorspielet og alle som en kastet seg inn i ivrige diskusjoner om hvem som sang best, eventuelt verst, kjoler, hår og sminke, og kanskje sendte noen også endatil inn en sms-stemme til sin favoritt. (Jeg har gjort dette kun en eneste gang, sløvet av feber og influensa og deprimert fordi jeg ikke kunne gå på fest. Da klarte jeg såvidt å sende inn en stemme til Alejandro, "bamsemumsen", før jeg utmattet falt tilbake på putene og sovnet fra det hele.)

Nå forbigås idolfredagen i stillhet for min del. Det er på linje med Skavlan og Beat for Beat, ikke prioritert. Noen ganger har jeg fått med meg reprisen, som regel mens jeg farter rundt og gjør husarbeid eller lignende, og da også uten å følge med på skjermen. Og det er når man ikke ser deltakerne opptre, kun hører dem, at man innser at Idol må stoppes. Vivian virker kanskje grei når man ser hennes pene åsyn på skjermen. Det samme kan vel også Siri gjøre. Men når stemmen er der alene, uten dette forskjønnende filteret... Vel, da er det ikke mye igjen å idolisere.

Jeg merket plutselig at jeg ble litt overrasket over meg selv fordi jeg tydeligvis har sterke meninger om dette. Det er nok fordi jeg synes Idol var stat i begynnelsen. Kurt, vettu. Nå tror jeg man må vente en generasjon eller to før man setter i gang igjen, for Kurter vokser åpenbart ikke på trær.

Jeg - en kjerring?

Med skjelvende hender går jeg i gang med den mye omtalte kjerringtesten. Er jeg kjerring? Tror det ikke, men nå får vi se, da. Under fem "ja" og jeg kan pust trygt. Opp til ti, og jeg bør skjerpe meg. Får jeg mer enn ti, tyder det på at jeg er en kjenner av salmiakk og brodergarn, men får jeg over tjue "ja" er det bare å resignere og innse at jeg er og blir en kjerring.

Ok, here goes:

Du bruker mer penger i uka enn i helgene.
NEI. Bruker jevnt over for mye uavhengig av dag.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en.
NEI.

Du rydder jevnlig i dypfryseren.
NEI. Der er det fint lite å rydde i.

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”.
NEI. Jeg kjøper visst dyrere vin for hvert år som går.

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag.
NEI. Vet sjelden hva jeg skal ha før jeg er på butikken for å handle.

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær
JA. Det er et ubestridt faktum. Men det er helt klart mer tungvint, og jeg bruker derfor som regel tørrgjær.

Du synes middag kl 19.00 er sent.
NEI. Helt normalt.

Du har fem kasser med julepynt.
NEI. En halvfull skoeske.

Du kjøper julepynt på salg i januar.
NEI. Jeg kjøper sko.

Du snakker heller med kvinner på fest
NEI. Det blir hipp som happ.

Du blir lykkelig over en ny kjele.
NEI. Men en ny kjole derimot!

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester.
NEI. Middagen spises opp.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer.
NEI.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett.
NEI. Har jeg noen gang spist det?

Du synes det er festlig med fiskekabaret.
NEEEEEI! Jeg tror jeg har skrevet et innlegg her en gang, med antikabaretpropaganda.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor.
NEI. Men jeg har en rød, heklet løper Bestemor har laget, som jeg bruker i jula til hennes ære.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie.
NEI. Har noen det?

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter.
NEI. Dronning Sonja er per definisjon ikke artig.

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt.
NEI.

Du har tellekant på trusene
NEI. Stringtruser lar seg ikke brette, og ligger derfor i en uss i skuffen.

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe.
NEI. Men jeg har en veske for hver anledning.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger.
NEI. Jeg bruker tiden på å studere vinene.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben.
NEI. Har verken balkong eller kasse.

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino.
NEI. Sekser’n er for tidlig.

Du får såpe i julegave.
NEI.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker.
NEI. Har som regel baktanker.

Du bruker samme tepose to ganger.
NEI.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil.
NEI.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset.
NEI. Hater bokklubben. Servisene deres er stygge.

Du har våtservietter i bilen
NEI. Har ikke bil.

Du soler deg i vanlig BH.
NEI. Bikini eller så blir det ikke soling.

Du danser swing til all slags musikk.
NEI. Danser av prinsipp ikke swing.

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret.
NEI. Jeg tar bomba fra brygga.

Du kjøper “gode” sko.
NEI. Men de fleste skoene mine er gode å se på.

Du har paraply i håndvesken..
JA.

Du tar selv initiativ til slektsstevne.
NEI.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass.
NEI.

Du bruker sukkerbit til kaffen.
NEI. Alle vet vel at sukker er det nye fettet?

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap.
NEI. Alt som involverer mandelmasse eller smult er bannlyst hos meg. Foretrekker dessuten champagnevorspiel.

Det ble to ja, det! Ikke verst. Jeg puster lettet ut - for denne gang.

I drmmeland

I mangel av min egen hushunk for øyeblikket, og i et anfall av fjortistilbakefall, tar jeg meg friheten å fantasere litt...


Om verdens lengste øyenvipper og denne merkelige x-faktoren.
Gi meg en kåååååååååååbbåy til mann!

8371-9



"I am perfectly convinced by it that Mr. Darcy has no defect. He owns it himself without disguise."
Den som hadde levd på 1700-tallet.

8371-10



Leo har vokst seg riktig så stor og flott.

8371-11


Min helt egen Kaptein Sabeltann!

8371-12

Nr man vet hvor det gjr vondt

De som ikke zapper eller går for å gjøre noe fornuftig mens det er reklamepauser på tv, vil ha merket seg reklamen for den smertelindrende salven Zon. Filmen er av  "laget-på-begrenset-budsjett"-typen og består ganske enkelt av en dame som smører seg inn med den nevnte salven, iført steinvasket olabukse og en litt sånn sykehusaktig skjorte. Så langt, så vel, og vanligvis ville en slik reklame aldri være verdt et innlegg på en blogg. Men det er den, for sjelden har en skarve reklame vist seg å være en slik kilde til refleksjon og diskusjon.

Dette er en fantastisk reklame av følgende grunner:

1. Damen som smører seg har den svorskeste aksenten siden Benny Borg. Men er hun egentlig svensk eller er hun norsk? Dette medfører teorier og diskusjoner om dette er en samproduksjon med vårt naboland i øst. Med en herlig miks av våre to språk, skulle alle behov være dekket.

2. Følgende setning (merk, på svorsk): "Hvis du vet vart det gjør ondt, varfør behandle hele kroppen?" (med trykk og oppadstigende tonefall på hele). Herlig

3. En direkte konsekvens av punkt 2: Den løser en rekke problemer i helse-Norge. Min sambo, som er sykepleier, har igangsatt en kampanje blant sine kollegaer for å få bukt med grinete pasienter som maser om smertestillende i tide og utide (Merk: Et høyt antall av disse er narkomane på diverse narkoerstatninger, og bør følgelig ikke få i seg for mye morfin). I stedet for å proppe dem fulle av tabletter, kan de elegant ta frem tuben med zon og smøre dem der det gjør vondt!

4. At noe så enkelt kan være så irriterende morsomt.


Trikkegnikk

Dagbladets store sak i dag handler om folk som gnikker seg inntil medpassasjerer på trikk og andre offentlige transportmidler for å opphisses. Alltid like PR-kåte Espen Esther Benestad Pirelli tror dette kommer til å bli stadig vanligere i Norge etter hvert som vi blir flere her i landet. Og det er ikke noe problem.

Jeg vet nå ikke. Jeg har en klar oppfatning av at nordmenn flest er hakket for sjenerte til å la dette være måten å ha fysisk kontakt med andre på.

At dette er en vanlig "omgangsform" i andre land, fortrinnsvis land med høyere gjennomsnittstemperatur, har jeg imidlertid erfart selv. Jeg glemmer ikke en tur med undergrunnen i Roma en julidag for et par år siden. Det var stappende fullt, og på vei inn i vogna ble jeg presset inn i en annen ende enn vennene mine. Ikke lenge etter merket jeg noe annet som presset også, nemlig underlivet til en kar ved siden av meg, tett inn til hofta mi. Det jeg først trodde var vogna som ristet, viste seg å være han som gnikket og gnukket. Og jeg var stuck. Italienske banneord og andre mindre pene fraser raste gjennom hodet mitt, men jeg fikk ikke fram et ord, jeg var så paff! Gnikkeren derimot, så ut til å være i en slags behagelig trance. Han var så lav at han måtte stå på tærne for å nå opp til passelig hoftehøyde. Han hadde giftering.

Jeg prøvde fortvilt å få kontakt med vennene mine, og heldigvis var det en av dem som så meg og skjønte at jeg var i knipe. Ved neste stopp, mens flere passasjerer gikk ut, fikk venninnen min tak i armen min og dro meg bort til seg. Lettelse.

Gnikkegnukkeren våknet opp, lettere forvirret, så seg rundt. Hvor ble det av den deilige hofta?
Før vi forlot vogna, så jeg at han var godt i gang med å gnikke på en annen jente. Hun så fortvilt ut.

Pirelli Benestad (eller omvendt) ser ikke ut til å anse dette som et avvik, eller et problem. Snarere en interessant kilde til seksuell nytelse. Det er ikke, det Esben Esther. Alt trenger ikke å normaliseres. Det er flere parter som involveres i trikkegnikking. Den ene som regel ufrivillig. Det er sykt.

Du skal ikke plage andre, du skal vre grei og snill og forvrig kan du gjre som du vil.

Jeg er så lei. Så utrolig lei. Kan ikke folk bare holde på med sitt, og la være å legge seg opp i andres bissniss?

Dette er bare enda en stein til lasset.

P kammerset

Jeg har en tid stusset over enkelte bloggere på imperfektum som tydeligvis skriver mest om sitt seksuelle liv  - eller kanskje det bare er fantasier? Greit nok det, folk kan skrive om hva de vil for min del, men jeg vil tro at slike nedtegnelser er mest i vedkommendes egeninteresse. Det er imidlertid umulig å unngå å legge merke til denne typen blogger, når de oppdatererer dem på bloggforumet med saftige innledninger i beskrivelsen. For meg ser det ut som dette ikke bare er en fiffig måte å lokke nysgjerrige lesere til bloggen sin,  men jeg får litt sånn blotterfølelse av det. At det å "dele" sitt intime liv med andre gjør det enda mer pirrende på sett og vis.

Kanskje tar jeg feil, kanskje er jeg en snerpe. Det holder i alle fall i massevis for meg å skumlese innledningen og fastslå at dette får denne bloggeren værsågod ha for seg selv. Not interested.

Men siden jeg faktisk finner det for godt å skrive om saken, har han kanskje fått det som han ville likevel...


Noen observasjoner i anledning dagen

Kanskje en av de viktigste grunnene til å fortsatt markere 8. mars.

Ikke det verste som kunne skjedd en havfrue!

Det er disse vi først og fremst skal gå i tog for!

Og disse! 

Disse!

Og disse!

Og mens du er i gang, kan du jo gå inn her.

Gratulerer med dagen, alle sammen!

Weekendavisen

For meg, som for så mange andre, er hver uke en eneste lang nedtelling til de o, så etterlengtede helgene. Jeg går alltid inn for å nyte dem i fulle (literally) drag, denne helgen var intet unntak.

Fredagen var preget av særdeles lav arbeidsmoral (sjefen var bortreist, men det kan umulig ha hatt noe med saken å gjøre) og siste rest av innsats vaporiserte idet et lyst hode endelig uttalte det vi alle hadde sittet og tenkt på siden lunsj: vi skal ikke ta noen øl, da? Framsynte som vi er, har vi som regel noen kalde klare i kjøleskapet. Og vips, var det helg!

Etter å ha drukket opp det vi hadde av disse måtte jeg raske på for å rekke fredagsquizen her. Det gikk sånn passe, vi bruker tydelig ikke mye eller nok tid på å holde oss oppdatert på nyheter. Men hyggelig var det som alltid, og selv om dette er et særdeles brunt og stinkende sted, ble vi til det stengte. Heter ikke Drinking Heaven for ingenting, liksom! Etter stengetid dro vi hjemover, men forvillet oss på vår vei hit  - hvor vi også ble til det stengte. Det er rart med det, den siste ølen virker alltid så riktig og nødvendig der og da... Omsider kom vi oss hjem og sovnet fulle, men lykkelige.

Lørdag opprant med strålende vær, så vi kom oss opp og gikk en lang nok tur helt bort til nærmeste kafe, hvor vi tyllet i oss nødvendige doser koffein mens vi tok den sedvanlige "lese lørdagsavisene med kritisk blikk og krasse kommentarer"-runden. Dette er især alltid en kilde til en lett blanding av irritasjon og en berusende følelse av en slags vellykkethet, siden man nok en gang får det svart på hvitt (og også rødt, siden det er påkrevd først å gjennomgå blekka med korrekturpenn for at den i det hele tatt skal være leselig) at journaliststanden ikke tilhører de mest begavede i landet. Etter dette følte vi oss som nye mennesker og tok fatt på en aldri så liten shoppingrunde som blant annet resulterte i disse fabelaktighetene.

På kvelden hadde jeg invitert til en liten sammenkomst som var så hyggelig at ingen ville gå, og resulterte i heftig dansing til morgengry. Fullt så hyggelig var det ikke å komme ut i stua søndag morgen og se skadene. Heldigvis var de ikke uopprettelige og etter noen timers skrubb og vask, samt sortering av 1 stk komplett cd samling hvor  absolutt ingen cder lå i riktig cover, følte jeg meg så kvikk at jeg overtalte min bedre halvdel til å dra på ski. Jeg elsker Oslo og det faktum at man kun trenger 1/2 time på å være i winter wonderland.

På kvelden dro vi og så denne. Jeg vet ikke helt hva jeg synes, egentlig. Fin nostalgi, upåklagelig tegning av et tidsbilde og morsomme beskrivelser av m-l'ernes temmelig sektlignende politiske tilværelse. Dessuten for en gangs skyld en norsk film hvor jeg ikke krympet meg og holdt meg for ørene av de ulidelige skuespillerprestasjonene (eller mangel på sådanne) som vi vanligvis får servert. Faktisk var dialogen merkverdig naturlig, faktisk med tilløp til troverdighet enkelte ganger, og bare det løfter jo nivået flere hakk. Likevel, for meg var ikke dette den helt store filmopplevelsen. Litt lettvint, liksom, i alle fall med tanke på at dette liksom skal være Den Store AKP-filmen.

Da vi kom hjem ergret jeg meg over at jeg var så trøtt at det var uaktuelt å sitte oppe for å få med meg helgens aller største begivenhet. Jeg måtte legge meg uten så mye som et glimt av verdens lengste øyenvipper samt kjolegalore. I dag har jeg veid opp med denne, denne og denne.

Alt i alt var dette en riktig strålende helg!



Snn, det var dagens betraktninger fra en lnetilbakebetaler.

Dersom en student i 2006 tjener mer enn 113 027 kroner i året, mister hun eller han hele eller deler av lånekassestipendet sitt. Dette er et grep for å forhindre at studenter kommer på etterskudd med studiene sine, eller enda verre: stryk på eksamen. Da får ikke utdanningsinstitusjonene pengene de hadde regnet med. Problemet er bare noe alle foruten utdanningskomiteen på Stortinget vet, at begrepet heltidstudent i våre dager er en vrangforestilling.

Nå har imidlertid en fersk undersøkelse avslørt det de fleste med litt fartstid på lesesalen har visst om lenge: hvor mye man tjener under studiene har sjelden noe å gjøre med studieprogresjonen. Eller sagt på en annen måte, tjener du mer enn inntektsgrensen har du sannsynligvis samme progresjon som en som tjener mindre eller ikke noe.

(NB! Undersøkelsen handler kun om tall og sier ingenting om tiden brukt for å tjene sum penger eller om det er tatt høyde for normert studieprogresjon, uavhengig av inntekt.)

Etter seks år på universitet vet jeg, og mange med meg, at det å jobbe ikke nødvendigvis går ut over studiene. Dessuten er det en nødvendighet, ettersom studiestøtten nærmest har stått bom stille mens boligpriser og den generelle prisøkningen har, nettopp, økt. Studerer man ved en distriktshøyskole eller lignende kan man være heldig å få leie bolig til en pris som ikke spiser opp 3/4 av den månedlige utbetalingen fra lånekassa. Det kan man bare glemme om man bor i en by.

Et annet aspekt er dette med erfaring. Jeg vet inderlig godt at min fancy grad og gode karakterer ikke spilte hovedrollen da jeg fikk den jobben jeg har nå (en jobb jeg vet jeg er priviligert som har, selv om tidligere innlegg kan gi inntrykk av det motsatte). Det var i all hovedsak en av mine mange deltidsjobber som hadde gitt meg relevant erfaring som arbeidsgiver satte høyt. Og jeg vet at jeg har hatt bruk for den erfaringen i praksis. Det handler også om å utvide horisonten sin til ut over campus. Det at jeg jobbet ved siden av studiene gjorde meg ikke bare i stand til å kunne kjøpe sårt tiltrengte vesker og sko, jeg sparte også opp nok til å kunne reise verden over. Det kan høres så klisjé ut det bare vil, men dette har også gitt meg perspektiver og erfaringer jeg aldri hadde forestilt meg om jeg bare hadde sittet på hybelen og pugget aldri så mye.

Poenget er at jeg gjorde begge deler. Jobbet OG studerte. Døgnet har 24 timer og det er ikke slik at man leser fra 8 om morgenen til man legger seg om kvelden. Det handler om prioriteringer. Og har man fokus på det som betyr noe, trenger ikke det ene gå ut over det andre. Man kan til og med ha et sosialt liv i tillegg! For mange, meg inkludert, var jobben også en positiv avveksling, med hyggelige kollegaer og inspirerende oppgaver.

Slik det er i dag, straffes man om man fikser både det ene og det andre, er effektiv og disiplinert, tjener penger og tar eksamen. Man må velge om man vil jobbe og eventuelt miste stipend eller studere på heltid og nesten ikke ha penger i det hele tatt. Jeg ser ikke motsetningen mellom å tjene nok eller mye og å få lån og stipend. Betale det tilbake må man uansett, og hver og en må ta høyde for sin egen økonomiske situasjon (så kynisk er jeg!)


memings

Den innbilte dødtiden på jobb benyttes til å ramse opp mer eller mindre unyttige opplysninger om meg selv:

Fire jobber jeg har hatt:

  • Omviser på kunstutstilling
  • Gartner
  • Telefonintervjuer (jeg er et godt menneske igjen nå...)
  • Bokhandler

  • Fire filmer jeg kan se om igjen:

  • Dead Poet's Society. Den første filmen jeg gråt av.
  • Fyra nyanser av brunt. Verdens morsomste!
  • Dirty Dancing. Man kan si hva man vil, men dette er og blir en klassiker.
  • Pride and Prejudice. Jukser litt her - jeg mener tv-serien, BBCs eksellente produksjon, ikke filmen. Mr. Darcy blir aldri - aldri! - noen annen enn Colin Firth. Så lykkelig jeg var da den endelig kom på dvd!

  • Fire (av uendelig mange) bøker som gjorde inntrykk:

  • Rebecca - Daphne du Maurier. Da jeg var romantisk fjortis med hang til det mystiske.
  • Lidelsenes tolk - Jhumpa Lahiri. De vakreste novellene jeg noen gang har lest.
  • The World According to Garp - John Irving. Beware of the Under Toad.
  • Atonement - Ian McEwan. Eller egentlig hele forfatterskapet til denne geniale karen.

  • Fire steder jeg har bodd:

  • Bygda
  • Bergen
  • York
  • Oslo

  • Fire band/musikere jeg aldri blir lei:

  • Manu Chao. Fest, sommer, kokosnøtter og sol!
  • Chet Baker. Let's get lost.
  • Pearl Jam. Oldies, but goldies!
  • Bo Kaspers Orkester. Vi kommer alltid att leva. Vi kommer aldrig att dö.


  • Fire ting jeg vil gjøre før jeg dør:

  • Jeg har hørt om noe som kalles sabbatsår...
  • Bo i Paris
  • Bestemme selv når jeg vil jobbe og når jeg vil ha fri
  • Finne mannen i mitt liv (samtidig som at han  finner ut at jeg er kvinnen i hans)


  • Fire ting jeg heller vil dø enn å gjøre:

  • Svikte noen jeg er glad i
  • Bruke tiden min til å se på sport
  • Gå på akkord med meg selv
  • Lese Hanne Ørstaviks samlede verker

  • En til!

    Det kan virke som om jeg har sett for mye på tv i det siste, ettersom dette er det andre innlegget på rad som handler om reklame.

    Dette innlegget handler om en aktuell reklamefilm som utspiller seg på Parkteatret i Oslo (Svært bevisst hipphetsfaktor, her skal hipp og trendy storbyungdom treffes midt i trendkjertelen, ja, stort hippere blir det ikke!). Modellaktig, hipp pike blir betraktet av hippe, men måpende gutter. Tror hun. Det de EGENTLIG stirrer øynene store og blanke på er det nye produktet fra Farris, Farris Pluss. Søt, sier de. SØT! Det går etterhvert opp for den hippe modellen at det ikke er henne de sikler på, men (den hippe) flasken. Som hun deretter resolutt går bort og tar. SØT!

    Jeg kan love deg at dersom du skulle finne på å kjøpe Farris Pluss (flasken ser både delikat og fristende ut - og - er unektelig hipp!), setter flasketuten til munnen og tar en stor slurk, vil du få deg en overraskelse du sent vil glemme. For det du tror er vann med en anelse fruktsmak, er i virkeligheten blank væske tilsatt store mengder sakkarin og aroma av sitronmelisse (hadde det eksistert dråper av sitronmelisse av samme type som mandeldråpene man tilsetter kransekakedeig, hadde det vært det denne drikken var aromatisert med). Greit nok for deg som liker å sutte på suketter, ikke fullt så greit for deg som var tørst og ville ha vann.

    Men at du uansett er hipp, kan du være sikker på.



    Dette er jeg lei av

    To reklamesnutter som i disse dager surrer og går på tv merker seg ut med sitt noe relative forhold til virkeligheten:

    SAS Braathens - "Du skal alltid hjem". Nuvel.

    Møllers tran - med det abnormt store støtteapparatet til Marit Bjørgen kan det se ut som om det er tranen som er skyld i hennes skrøpelige helse. Tok du for mye, Marit? (Æsj, den var bløt...)

    Jeg har forøvrig ingen sympati med verken sutrete piloter eller syke idrettsfolk. Vil du være med på leken får du tåle steken, og hvis ikke får du holde kjeft.



    Opprop ang. giftslam i havnebassenget i Oslo

    Denne mailen tikket inn hos meg i dag. Jeg oppfordrer herved alle som er opptatt av å bevare verden omkring oss, enten de bor i Oslo eller andre steder, til å klikke på linken lenger ned og sende inn en protest. Man kan, om ikke annet for sin egen del, banne litt oppgitt mens man gjør det, og håpe at kanskje, kanskje vil akkurat DITT navn på listen utgjøre den lille forskjellen.


    Hei folkens.

    Et minutt for miljøet vårt.....

    For de av dere som ikke har fått det med seg så har nå byrådet i Oslo bestemt at alt giftslam i havnebassenget skal graves opp, flyttes 2 km og dumpes utenfor Malmøya! Mengden giftslam tilsvarer 8,5 Plaza-bygninger og inneholder PCB, PAH, DDT, kvikksølv, kadmium, bly, med mer.

    Disse stoffene kan føre til kreft, skader på nervesystem, arvestoffer og reproduksjonsevne.
    Myndighetene/SFT "tror" det vil gå bra, men ettersom liknende ikke er blitt utført tidligere vet man ikke.

    Alternativet er å gjenvinne slammet i renseanlegg på land, men ettersom det er 40 mill. dyrere har man valgt å dumpe det i Indre Oslofjord. Miljøvernministeren fra det "grønne" SV løfter ikke en finger for å stoppe det! Følg linken og stopp galskapen!

    Dette er siste sjanse til å få stoppet deponiet i indre Oslofjord. Send
    din protest til miljøvernministeren direkte - OG send deretter lenken
    til alle du kjenner. De som leste Dagsavisen nylig vet jo at man i
    miljøverndepartementet vekter ANTALL henvendelser for om en sak er
    verdig nok til å stoppes!!!


    Steffen Hellesøe







    Just not that into him

    I en episode av Sex og singelliv får jentene en åpenbaring da en mann forteller dem at de like gjerne kan slutte først som siste med å bruke masse tid på å lure på hva menn egentlig tenker om dem.

    - Hvorfor ringer han ikke?
    - Hva mente han egentlig da han sa han hadde det veldig travelt for tiden? Hvor travelt? Hva skal han?
    - Opptatt i helgen? Med hva? Hvem?
    - Hvis han ikke hadde hatt så mange møter/ting å gjøre/folk å møte/steder å dra, så hadde han selvsagt vært sammen med meg.

    I SATC oppsummeres dette enkelt slik: He's just not that into you.
    Hvis han ikke prioriterer å være sammen med deg, er han ikke interessert.

    Der. Det har til og med blitt bok av det.

    He's just not that into you

    Jeg mener imidlertid at det rett og slett er litt urettferdig at det bare er oss jenter som blir oppfordret til å ta til oss denne lærdommen. Fra både egne og andres erfaringer har jeg opplevd at det ikke bare er vi som sitter ved telefonen og gnurer og lurer og som diskuterer i det vide og brede med venner om hvordan man skal tolke ditt og datt etter date (hvis vi i det hele tatt gjør det, da!). Dette gjelder i like stor grad menn.

    Flere hendelser fra den siste tiden har vist at det kanskje ikke er slik at det er kvinner som nødvendigvis har så komplisert følelsesliv, men at menn innbiller seg at vi har det, og dermed kompliserer det enda mer.

    Med fare for å virke kynisk (og det er jeg kanskje også), har jeg flere eksempler på at avsluttede "dateforhold" har resultert i henvendelser med spørsmål om hva som gikk galt. Såre mailer og telefoner med spørsmål som "hvorfor ble du så reservert?", "hvorfor svarte du ikke på den og den tekstmeldingen", osv.  Vel hadde man forsøkt å være skånsom og mild i formidlingen av at han nok ikke var mannen i ens liv, og at det derfor ville være noe underlig å skulle fortsette "forholdet" på samme måte som før, men klar og tydelig - ja.

    Skulle noen som føler seg forsmådd, oversett eller ignorert av jenta de har datet/holder på å date, er svaret mest sannsynlig så enkelt som dette: Hun er faktisk ikke interessert.

    Og med denne kloke læresetningen kan vi alle - både menn og kvinner - spare oss megen ydmykelse.




    P'an igjen

    Jeg har glimret med mitt fravær i altfor lang tid, grunnet minimalt med blogginspirasjon. Nå er jeg imidlertid tilbake, så får vi se om det varer.

    Har dere lest fanzinet Avsagd hagle? Hvis ikke, klikk på linken og kjøp eller fort deg på Tronsmo hvis du bor i Oslo. Det er begrenset opplag, så her gjelder det å få ut fingern!

    Avsagd hagle er noe av det morsomste, mest slagferdige, skarpe og lure jeg har lest på trykk i norsk media på ufattelig lang tid. Dette har kanskje noe å gjøre med at dette nummeret (nummer to, forøvrig) vier en stor del av plassen til å disse - nettopp - sine kollegaer i øvrig norsk presse. Særlig featurejournalister får gjennomgå så det griner på usedvanlig systematisk måte. Lesning av portrettintervjuer vil få uante dimensjoner dersom de studeres med haglebriller.

    I tillegg har de gjort tidenes mest berettigede kåring - de tre mest pretensiøse passasjene skrevet av bidragsytere i Morgenbladet i 2005. Sjelden har vel en førsteplass på en seierspall vært mer fortjent! Kjetil Røed, som først og fremst kjennetegnes av sin forkjærlighet for tankestreker og semikolon, ruver på pretensiøstoppen med utrdag fra sin anmeldelse av Erland Kiøsteruds siste bok.

    De som ønsker å høre noe fornuftig om Kiøsterud, kan for eksempel høre ham selv i samtale med Agnar Lirhus på Café Mono, Pløensgt. 4 i Oslo, førstkommende onsdag kl. 19.


    yet som ser 2

    Jeg går ofte forbi butikken Adele, som selger "moteklær til unge og voksne kvinner".  Jeg har alltid fnist litt inni meg av vindusutstillingen, som jeg ikke føler jeg er helt i målgruppen til. Den er imidlertid alltid gjennomført, de bytter den ofte og særlig etter sesong. Akkurat nå er det juleutstilling, med vekt på pene bluser, velsittende skjørt, staselige festkjoler og varme kåper. Alt dandert på utstillingsdukker med nyrullet hår som poserer slik at klærne tar seg best mulig ut. Men som sagt, jeg er ikke i målgruppen og har alltid sett på Adeles utstillinger som en slags kuriosa. Jeg har også ofte lurt på hvordan det er mulig at en slik butikk kan overleve i Oslo sentrum, i et strøk med skyhøye leiepriser og hard konkurranse.

    Men i dag fikk jeg en liten vekker. Da jeg spaserte forbi på vei til jobb, var det ikke rent få av de forbipasserende kvinnene som betraktet utstillingen med en interessert og til og med beundrende mine, og endatil stoppet noen av dem opp. En dame falt helt åpenbart for en sjøgrønn boblekåpe.

    Man skal aldri si aldri er leksen jeg lærte i dag. Mange juleantrekk i god kvalitet vil utvilsomt komme fra Adele, også i år.

    yet som ser

    Da jeg leste Kristianes innlegg om livet som halvblind, fikk jeg flashback til da jeg selv famlet rundt i tåka.

    Jeg hadde alltid hatt syn som en ørn. Faren min minner meg enda stadig på hvor stolt han var av meg da jeg var på treårskontroll hos helsesøster. Synstesten foregikk da ikke ved hjelp av en tavle med bokstaver, men med ulike dyr og fugler. Da jeg klart og tydelig erklærte at bildet av en svane var, ja nettopp, av en svane, kunne helsesøster fortelle at de andre barna pleide å svare "gakk-gakk". Det gjorde inntrykk på en fars hjerte.

    Uansett, jeg gikk rundt med mitt lynskarpe syn fram til jeg var sånn ca 25. Da hadde jeg et semester hvor jeg stort sett satt foran en pc og skrev. Lite ante jeg at dette skulle ha en slik stygg effekt på mine blå. Da jeg kom tilbake til forelesningssalen, tok jeg meg selv i å smugkikke på naboens notater fordi jeg ikke så hva som stod på tavla. Det falt meg først ikke inn at jeg var blitt varig synsskadd av flimrende pc-skjermer, men når dette gikk ut over kinobesøk, tv-titting og mere til, bet jeg i gresset og gikk til optiker.

    Han synes ikke det var noe rart at jeg slet litt. Jeg husker veldig godt da jeg fikk brillene mine, og skulle ta en liten test round på Karl Johan. Hvilken åpenbaring! Skilt, farger, folk - alt viste seg i et nytt og krystallklart syn. Fantastisk!

    Bakdelen var at det  var fryktelig irriterende med de brillene på nesa. I utgangspunktet skulle jeg bare bruke dem til lesing, tv osv, men når jeg var blitt vant til å se så bra, ble det til at jeg gikk med dem en del ellers også. Ikke noe galt med brillene, kule som bare det, men my god så irriterende. Jeg følte sidesynet mitt ble hindret, og at jeg kunne komme til å stange borti ting med dem. Det varte derfor ikke lenge før jeg ble en linselus.

    Siden den gang har livet vært en lang jakt etter de riktige linsene. Jeg er forbannet med lite tårevæske, i følge optikeren, og selv de linsene som skal puste så bra at man ikke en gang trenger å ta dem av om natten, gir meg tørre øyne.

    Jeg hadde ikke sett for meg at jeg, med mitt strålende utgangspunkt og gode gener (i min familie er jeg den eneste linsebrukeren...), skulle holde på slik! Hver dag et mas med å få linsene av og på, passe på å være ren og pen på hendene, ha nok linsevæske, ha reservelinser i bakhånd, øyendråper, saltvannsoppløsning...

    Dersom noen vet om vidunderlinsen, gi meg gjerne et tips! Eventuelt må jeg begynne å spare til Lasik.


    Desember

    Ja, da var den her igjen. Førjulstiden, og plutselig gleder jeg meg til jul. Ute har det snødd skikkelig for første gang, og så skinner sola i tillegg. Jeg vil gå på ski. Jeg vil kjøpe juletre.

    Jeg har 5 stk julepynt i mitt eie: En lysslynge og fire glasskuler. Vi har aldri hatt vårt eget juletre før, men i år skal vi ha, og det skal ha hvit pynt. Jeg har egentlig aldri vært så opptatt av denslags, men nå gleder jeg meg til å gjøre det julekoselig i heimen.

    I desember skal jeg:
    Strikke ferdig julevenninnegavene - sjal i duse pasteller med blonder, perler og fløyelsbånd.
    Dra til Berlin - om to dager!
    Gå på pianokonsert i Gamle Logen
    Lage pene pakkelapper og kort
    Ha svibler i kjøkkenvinduet
    Invitere til ikke mindre enn tre sammenkomster med førjulskos på programmet
    Ikke stresse
    Og selvsagt gå på ski.

    Lykke

    På allienes utfordring memer jeg herved litt om lykke.

    Dette er noe av det som gjør meg lykkelig - ikke nødvendigvis i nevnte rekkefølge:

    1.
    Å reise. Kort eller langt, det viktigste er følelsen av å være underveis. Hva vil møte meg? Hvem vil jeg møte?

    2. Mine fantastiske venner. 

    3. De sjeldne øyeblikkene jeg leser en bok som er eksepsjonelt bra.

    4. Paris

    5. Å gå i fjellet. Frihet for tanken og luft til å puste i.

    6. Å lage fabelaktig mat og servere den til de som setter pris på det. Og selvsagt spise den selv!

    7. Fridager der jeg både får sovet lenge, gjort masse uten å stresse, sittet lenge på kafé og lese, gått tur i parken, skravlet med en god venn og avsluttet med nok en tur på kafé der det blir konsumert en flaske vin eller to i godt selskap.

    8. Gnistrende kalde vinterdager, når snøen knirker under skoene og solen henger lavt på himmelen og blinker i rimet på trærne. Så vakkert at det gjør vondt, og jeg tenker at det ikke er så verst å bo i Norge likevel. Får vi en slik dag i vinter, er jeg lykkelig.

    9. Hytteturer.

    10. Fredager. Need I say more?


    Ti p topp

    Vel i mangel av noe bedre å melde - her er mine topp 10 fra petre/Spirits liste over tidenes norske låt. Svært subjektiv, naturligvis, og i ikke nødvendigvis i prioritert rekkefølge:

    Knutsen & Ludvigsen - "Dum og deilig" (1983)
    Det første bandet jeg virkelig digget! Selv om "Juba Juba" kanskje var en større favoritt.

    a-ha - "Hunting High And Low" (1985)
    Pappa ga meg kassetten (ja!) selv om det verken var jul eller bursdag. Og jeg kysset plakaten av Morten god natt hver kveld.

    The September When - "Bullet Me" (1991)

    Få i dette land har vært på så mange TSW-konserter som jeg. Og uansett hvor nittitalls, og uansett hvor sjelden jeg hører på den nå - denne låta er konge, og måten Morten Abel brøler på i siste refreng har han aldri kommet i nærheten av siden.

    deLillos - "Min beibi dro avsted" (1986)
    Alle med respekt for seg selv har hatt en deLillos-periode. For noen varer den lenger, og for meg holder denne låta stand den dag i dag!

    Røyksopp - "Eple" (2001)
    Høstløv. Kald, klar luft. Skarp og lav sol. Eple.

    Paperboys - "Barcelona" (2002)
    Egentlig liker jeg ikke denne låte en gang, men den er uløselig knyttet til en togtur ut av - nettopp - Barcelona. Og den var veldig fin.

    Kings Of Convenience - "I'd Rather Dance With You" (2004)
    Need no comment.

    BigBang - "Girl In Oslo" (2000)
    Oslojenter, hvor innflyttede de måtte være, lar seg smigre og sjarmere.

    Folk & Røvere - "Utadæsjælåpplevelse" (2003)
    Dans, dans!

    a-ha - "Take On Me" (1985)
    Gutta får en til. Fordi den er umulig å komme utenom.

    Dette var koselig!

    Bloggesperre

    Jeg er en svært uinspirert blogger for tiden. Jeg har så mye å gjøre at det ikke blir tid til de store refleksjonene, og de små refleksjonene dreier seg mest om jobb. Og det kan jeg ikke tenke meg er så interessant for dere der ute å lese om.

    Jeg kommer nok sterkere tilbake!

    Flisespikkeren i meg...

    Stillingen som informasjonsrådgiver i Utdannings- og forskningsdepartementet høres ut som en interessant og relevant jobb. Det kan være jeg til og med søker. Først må jeg imidlertid harselere litt:, med dette utdraget fra annonsen:

    Kvalifikasjoner
    Den som tilsettes må ha:
    Høyere utdanning innen journalistikk/informasjon/samfunnsfag eller relevant realkompetanse. God muntlig og skriftlig fremstillingsevne.Gode norsk kunnskaper.

    Og som om ikke det var nok, de ønsker at "arbeidstaben skal gjenspeile befolkningssammensetningen generelt."

    Jeg tror mer og mer at Staten trenger slike som meg. Jeg er ganske god på søknader, så jeg kunne kanskje jobbet med å skrive utlysningene deres?

    hits